I går var det stor lansering av saksofonisten Kamasi Washingtons nye innspilling over hele den vestlige verden. Dette er hans tredje langspiller, og de siste par, tre årene har han «feid over» det vestlige jazzmarkedet med en idé om at hans jazzmusikk er det som skal redde jazzen, en musikkform mange med han mener (helt feilaktig) er blitt litt gammel, satt og tilbakelent.
Kamasi Washington sammenlignes ofte med saksofonister som Pharoah Sanders og John Coltrane, eller den feelingen man får når man hører på Alice Coltranes plater. Men det er jeg ikke umiddelbart enig i. Eller kanskje heller, at det vet jeg ikke. For saksofonspillet er altfor lite i fokus til at man kan sammenligne han med de to mesterne, men at stemnngen er litt i nærheten av den mediterende man opplever på Alice Coltranes plater kan jeg være enig i.
Vi her på salt-peanuts.eu har tidligere anmeldt begge hans tidligere produksjoner, «The Epic» (les anmeldelsen HER) og «Harmony Of Difference» (les anmeldelsen HER). I tillegg anmeldte vi konserten han hadde på Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo i november 2015 (les anmeldelsen HER).
Den nye platen er en dobbelt CD (4 Lper), og som på førsteplaten har han med symfonikere, kor og et stort jazzorkester for å få fram den musikken han ønsker. Og det er dette som er hovedproblemet med den gode saksofonisten. Det blir rett og slett for mye av det gode.
Her starter førsteplaten, «med låta «First of Fury», med masse ekko, korsangere og kjempestort orkester. Og jeg får nesten en følelse av å lytte til «Aquarius» fra musikalen «Hair». Det tar seg litt opp på andresporet, «Can You Hear Him», men med altfor mye romklang blir dette rett og slett for ullent til at jeg synes det er sjarmerende. Og slik fortdetter det egentlig hele veien gjennom de to platene.
I de låtene, eller partiene, hvor han holder koret og symfonikerne unna, blir det bedre. Men ikke godt nok til at jeg lar meg fascinere. Det blir omtrent som å trå inn i en leilighet til en gammel dame som aldri har kvittet seg med noenting, altfor mye på liten plass, og overmøblert, i låtene til Washington. Og når koret kommer inn, synes jeg innimellom det rett og slett låter forferdelig, som i det ellers helt ok fjerdesporet «Connections».
Washington skriver helt ok komposisjoner, og han skal, etter sigende, være en god tenorsaksofonist, men her forsvinner det meste i kor, strykere og solister som høres ut som de befinner seg midt i 70-årenes jazzrock.
Jeg tror Washington ville ha tjent på å alliere seg med en dyktig arrangør, som kunne «skrelt» av noen kilo med staffasje, og fått fram det essensielle i musikken. For dette blir alt for mye, hele tiden, og jeg blir bare irritert av å høre på.
Nå sier man at han låter bedre på konsert, hvor han ikke har med seg hele «sirkuset», så jeg skal gi han en sjanse når han møter opp i nærheten og jeg ikke har annet på agendaen. Mest for å finne ut om han virkelig er en dyktig saksofonist, om han virkelig skriver gode låter og om han er den som skal redde jazzen.
Beklager, det kan hende at jeg begynner å bli for gammel for denne formen for jazz. Jeg klarer rett og slett ikke å få noen som helst godfølelse for den musikken som serveres. Sorry!
Jan Granlie
Kamasi Washington (ts), Cameron Graves (p), Brandon Coleman (keys, org), Tony Austin (dr), Stephen «Thundercat» Bruner (b), Ronald Bruner Jr. (dr), Ryan Porter (tb), Patrice Quinn (v), Robert Miller (dr), Dontae Winslow (tp), Kahlil Cummings (perc), Allakoi Pecte (perc), Dwight Trible v), Terace Martin (as), Gabe Noel (b), Jameal Dean (p), Jonathan Pinson (dr), Robert «Sput» Searight (dr), 26 strykere og 13 korsangere
