
På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet skjedde det omveltninger i det vi, i ettertid, kaller «frijazz». I 1969 kom Miles Davis med platen Bitches Brew, og det var en rekke musikere i Europa og USA, som så at de måtte gjøre noe drastisk for å opprettholde spillejobber etter at rocken tok mer og mer over markedet.
Og fra byer som Chicago, New York, Paris, flere steder i Tyskland og fra Amsterdam, fikk musikerne i Skandinavia nye impulser. George Russell hadde vært i Sverige og Norge på 1960-tallet, og påvirket deler av den unge, skandinaviske jazzen med sine workshops, og Don Cherry hadde bosatt seg i Sverige noen år tidligere.
I Danmark strømmet en rekke amerikanske musikere til, men i hovedsak var det musikere som beholdt den «tradisjonelle», amerikanske jazzen. Men de unge, søkende musikerne i Skandinavia så det spennende i å uttrykke seg på en ny måte, og skape nye møteplasser for sine kunstneriske uttrykk.
I Norge var musikere som Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen, Jon Christensen, Svein Finnerud, Bjørnar Andresen og Espen Rud musikere som søkte nye veger. Samtidskomponistene var aktive i den nye «bølgen» og en komponister som Arne Nordheim sto på barrikadene for denne fornyingen eller nyskapelsen. Og på Henie Onstad kunstsenter utenfor Oslo og på Munchmuseet i Oslo, var de tidlig ute med å tilby konsertlokaler til den nye eksperimentelle kunsten, noe som var viktig for de nyskapende, norske musikerne.
En annen som virkelig kastet seg på denne utviklingen, var vokalisten Karin Krog. Hun hadde begynt å eksperimentere med elektronikk, etter å ha vært i USA og spilt med trompeteren Don Ellis i 1967, og ved å ha samarbeidet med de nyskapende komponistene, kom hun opp med en rekke, spennende, elektroniske måter å uttrykke seg på, som vi kan høre på noen av hennes aller første utgivelser.
I Sverige har plateselskapet Caprice, i samarbeid med saksofonisten Mats Gustafsson og Roger Bergner fra Svensk Visarkiv, de senere årene, kommet med plateutgivelser med sjeldne opptak fra noen av de mest søkende og eksperimentelle musikerne fra denne tiden, og nå er de kommet til fjerde utgave i serien. Først kom Öppet 01/ett med Nisse Sandström Group, før vi fikk Öppet 02/två med Lars-Göran Ulander og Öppet 03/tre med Roland Keijser kvartett. Og, overraskende nok, er Öppet 04/fyra viet den norske vokalisten Karin Krog.
I mai 1970 var Krog (nå 88 år ung) invitert til programserien NDR Jazz Workshop på Norddeutscher Rundfunk i Tyskland, og til denne konserten satte hun sammen et «tilfeldig», skandinavisk band med gitaristen Terje Rypdal (i dag 79 år), saksofonistene og fløytistene Lars-Göran Ulander (83 år i dag) og Kalle Neumann (i dag 82 år), pianisten og organisten Berndt Egerbladh (1932 -2004), bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen (1946 – 2005) og trommeslageren Sten Öberg (i dag 88 år) – der de gjorde musikk komponert av Egerbladh (de fire første sporene på platen), mens de tre siste er duoer med den sveitsiske trommeslageren og perkusjonisten Pierre Favre (nå 89 år).
Egerbladh sine komposisjoner får vi i helt nye versjoner, litt i samme landskap som vi kunne høre Krog på for eksempel utgivelsen Joy, innspilt på Kongsberg Jazz Festival, den 6. juli 1968. Men musikken vi får høre her føler jeg er mer spontan og «fri» enn det vi får på Joy, hvor hun samarbeidet med bassistene Arild Andersen og Palle Danielsson, trommeslagerne Svein Christensen og Espen Rud, pianisten Terje Björklund og tenorsaksofonisten Jan Garbarek.
De første fire sporene på Öppet 04/fyra, er innspilt i NDR-Studio b i Hamburg fra13. til 15. mai 1970, og fra starten, med den fine «Articness», via «Two Poems by Robert Creeley» til «Woodoo» og «Blues Eyes», får vi Krogs totale kontroll over både det vokale og elektronikken, som den gang var temmelig annerledes og ikke like utviklet som den elektronikken vi hører i dag. Og det er en lekenhet i bandet som fascinerer. Egerbladh skrev spennende komposisjoner, som her får en behandling av Krog og musikerne som gjør de til egne, originale verk.
Krogs stemme, når hun ikke blander inn elektronikken, kjenner vi igjen fra senere utgivelser med både Palle Mikkelborg (You must believe in spring, 1974), Dexter Gordon Some Other Spring Blues And Ballads, 1970) og Archie Shepp (Hi-Fly, 1976), i den «slepne» måten hun utrykker seg på, og som hun var, mer eller mindre, alene om å gjøre på den tiden. Spesielt synes jeg det er spennende å høre Krog eksperimentere med elektronikken og stemmen, og i det mer «streite» tredjesporet «Woodoo», hvor hun og Ørsted Pedersen starter, før de andre kommer inn og hvor Krog legger til smakfull elektronikk etter hvert. Og å høre de to saksofonistene, Ulander og Neumann i hver i soloer eller sammen i de forskjellige sekvensene på platen, viser de to, nesten som siamesiske tvillinger i sin utforskning av frijazzen. Ulander er fremdeles aktiv på den svenske jazzscenen, mens vi ofte kan savne Neumanns sterke stemme fra mange forskjellige prosjekter han medvirket i tidligere.
Og med Ørsted Pedersen som en drivkraft av de sjeldne på bass, og det pågående og røffe trommespillet til Sten Öberg, som fremdeles er aktiv, og Terje Rypdals ytterst smakfulle gitarspill, så låter alle låtene ytterst forfriskende. Og den avsluttende bluesen «Blues Eyes» er en regelrett perle i bluesy jazzspill og strålende vokal.
De tre låtene med trommeslageren og perkusjonisten Pierre Favre, en av de ledende, eksperimenterende improvisasjonsmusikerne fra Sveits, er innspilt i Baden Baden den 10. desember 1970, og tar musikken inn i et enda mer eksperimentelt landskap. De to første, «Please 1» og «Please 2» her de skrevet/improvisert sammen, mens den tredje «Please 3» har tekst av Robert Creeley, og viser Krog som den komplette improvisator i duoarbeid med en av den europeiske jazzens mest spennende trommeslagere og perkusjonister.
Albumet er utstyrt med fyldige liner notes fra Gustafsson, et intervju med Krog gjort av John Surman og Tine Bergh, forskeren Viveka Hellström og Orkesterjournalens Jan Olsson, som gir en god bakgrunn både om historien, opptakene og platens tilblivelse.
Det bør rettes stor takk til Gustafsson, Bergner i Svensk Visarkiv og Anders Cangenmark i Caprice, som har gravd fram disse opptakene og gjort de tilgjengelige for et stort publikum. I tillegg går det også en stor takk til Jonas André, som, nok en gang, har laget en fantastisk fin innpakning av platen. Jeg gleder meg til neste og kommende utgaver av den utsøkte plateserien Öppet!
Jan Granlie
Karin Krog (voice, electronics), Lars-Göran Ulander (alto saxophone, flute), Calle Neumann (alto saxophone, flute), Berndt Egerbladh (piano, organ), Terje Rypdal (guitar), Niels-Henning Ørsted Pedersen (bass), Sten Öberg (drums), Pierre Favre (drums, percussion)























