På skive

KIMBROUGH | ROBINSON | REID | DRUMMOND

«Monk’s Dreams – The Complete Compositions Of Thelonious Sphere Monk»
SUNNYSIDE SSC 4032

Den legendariske pianisten Thelonious Monk ble født den 10. oktober 1917 og forlot denne verden den 17. februar 1982. Han var en unik pianist, med en helt egen og spesiell pianoteknikk og evne til improvisere originalt og kreativt, og han skrev komposisjoner som gjorde han til en av jazzens mest helstøpte og originale artister.

Som tenåring spilte han i ca. to år med en omreisende vekkelsespredikant, og denne tidlige forankring i gospeltradisjonen satte merkbare spor i hans musikk, noe man kunne merke i hans nesten konstante, rytmiske måte å spille på. Han var i tillegg bemerkelsesverdig, fordi hans musikalske univers fremsto fullt ferdig allerede i 1947, da han etablerte seg som orkesterleder. Og selv om han innimellom var mentalt ustabil, hadde han en enestående evne til å skape original musikk preget av en krystallklar og konsekvent musikalsk logikk. Hans plateproduksjon er stor, og det er laget en rekke hyllestplater til den store kunstneren, blant annet fra Esbjörn Svensson Trio, Carmen McRae, Paul Motian, Art Ensemble Of Chicago med Cecil Taylor, Andy Summers, John Tchicai med flere.

For noen år siden kom trippelplaten «Monk’s Casino» hvor Alexander von Schlippenbach (p), Axel Dörner (tp), Rudi Mahall (bcl), Jan Roder (b) og Uli Jennesen (dr) spilte alle de 71 komposisjonene Monk hadde gjort, Et plate- og konsertprosjekt som på mange måter redefinerte Monks musikk, i og med at de gjorde sine egne, tidvis svært personlige versjoner av komposisjonene.

Nå har den amerikanske pianisten Frank Kimbrough satt sammen en kvartett for å gjøre det samme, fremføre alle Monks komposisjoner på plate. Det har resultert i de seks CDene man finner i boksen «Monk’s Dream – The Complete Compositions Of Thelonious Sphere Monk».

Og da blir det naturlig å sammenligne med «Monk’s Casino». På «Monk’s Casino» gjør de 71 låter, mens man i Kimbroughs prosjekt kun gjør 70. Det vil si at de har utelatt «Japanese Folk Song» (eller «Kojo No Tsuki» som den også ble kalt), fra Monkplaten «Straight, No Chaser».

Men i følge salt-peanuts* egen «forskningsavdeling», er ikke 71 komposisjoner det rette antallet for Monks komposisjonsgjerning. I følge denne iherdig, jobbende avdelingen, skal Monk ha skrevet 76 komposisjoner., men det er flisespikking i den store sammenhengen.

Men selv uten disse, blir Kimbroughs prosjekt, i likhet med von Schlippenbachs mastodont av et prosjekt, imponerende. Musikken blir tolket mye slik Monk gjorde det, og de fire musikerne kjenner tydeligvis sin Monk. For de leverer Monk-musikk fra aller øverste hylle gjennom disse seks platene.

Mange vil nok hevde at hvorfor ikke kjøpe originalene, så lenge de forefinnes både på LP og CD, i stedet for å lytte til en slags «covringer» av mesterens musikk? Jo da, jeg forstår det. Schlippenbach sitt prosjekt var originalt, i og med at disse europeiske musikerne tolket Monk på sin måte, mens man hos Kimbrough legger seg mye mer «historisk» riktig inn i Monks musikalske verden, mer slik han selv spilte låtene.

Men «Monk’s Dreams» er ikke kun kopier av det som ble spilt av Monk i hans levetid. Riktignok legger Kimbroughs seg tett på måten Monk spilte på, og det samme kan man vel også si om kompet med Rufus Reid på bass og Billy Drummond på trommer. Forskjellen mellom originalene og «Monk’s Dreams» er i første rekke saksofonisten og trompeteren Scott Robinson, som innimellom serverer noen strålende solier, på contrabass sarrusophone og bass-saksofon. Og det er nesten litt merkelig at Monk selv ikke så hvor godt store saksofoner av det slaget passet sammen med hans musikk. Han gjorde riktignok platen «Mulligan Meets Monk» med Gerry Mulligan på barytonsaksofon i 1957, utgitt på Riverside Records, men han kunne gjort mer av det slaget, etter min mening.

Det er umulig å gå inn på hvert av disse 70 sporene og analysere dem enkeltvis. Det er bedre å anbefale de som har sans for musikken til Thelonious Monk, eller den som gjerne vil stifte bekjentskap med den, og gå til anskaffelse av boksen, for her finner man en rekke strålende versjoner av mesterens musikk. Og, tidvis, også i fine og nye versjoner. Og skal man virkelig «bite høyt», så er det bare å anskaffe denne boksen i tillegg til Schlippenbach sin boks, og la seg fortrylle av Monks komposisjoner, selv om jeg synes basslyden innimellom blir litt «plastisk».

Jan Granlie

Frank Kimbrough (p), Scott Robinson (ts, bass-s, contrabass-sarrusophone, bcl, tp, cor), Rufus Reid (b), Billy Drummond (dr)