På skive

KURT ROSENWINKEL

«Caipi»
HEARTCORE RECORDS RD4618

Den amerikanske gitaristen Kurt Rosenwinkel, har de senere årene markert seg som en habil utøver på sitt instrument, med en rekke plater i eget navn, samt ei røys med plater hvor han har vært medmusikant. Han har, som de fleste andre amerikanske jazzmusikere, studert ved Berklee i Boston, og han gjorde seg først bemerket som medspiller i vibrafonisten Gary Burtons band. Fra Boston flyttet han til Brooklyn, hvor han blant annet spilte med trommeslageren Paul Motian, saksofonisten Joe Henderson og trommeslageren Brian Blade og hans band Fellowship.

På sin nye plate, «Caipi», har han valgt å gå en litt annen musikalsk vei, et godt stykke fra Motian, den danske gitaristen Jacob Bro, som han også har samarbeidet med, pianisten Brad Mehldau, en annen samarbeidspartner, Joe Henderson og andre han har samarbeidet med.

Her får vi en slags popjazz, som best kan karakteriseres som musikk man får servert i heiser på bedre hoteller. Musikken er faktisk så uinteressant og meningsløs, at jeg har hatt store problemer med å komme meg gjennom hele platen mer enn en gang.

Riktignok spiller Rosenwinkel gitar som om han ikke har gjort noe annet, noe han vel heller ikke har, men omgivelsene, arrangementene og hele «settingen», er så til de grader ute, at jeg flere ganger har bestemt at jeg ikke gidder å anmelde den engang. Men noen ganger må noen fortelle omverdenen at om man går til innkjøp av denne platen, så vil man angre etter mindre enn ett minutt ut i første låta.

De senere årene har jeg hørt en del plater innenfor jazzen, som har vært relativt uinteressante og direkte dårlige. Men jeg må innrømme at jeg sjelden har hørt noe som er verre enn Rosenwinkels «Caipi»!

Musikkproduksjonen er ullen, og vokalisten Pedro Martins, hadde hatt store problemer med å nå opp i en helt hverdagslig karaokekonkurranse på en mørkebrun bar i nabolaget, må være en av de minst spennende vokalister på kloden.

Og det hjelper ingenting at både Eric Clapton er med på gitar på låten «Little Dream» eller saksofonisten Mark Turner som bidrar slapt og uinspirert på «Ezra» og «Casio Escher». Dette er bare sørgelig dårlig! Og hvordan noen, ikke minst Rosenwinkel selv, har hatt hjerte til å utgi dette sølet, og samtidig regne med å gå fri fra det, er for meg en gåte!

Nå ser jeg at kollega Roger Farbey i AllAboutJazz er relativt positivt innstilt til denne utgivelsen, noe jeg overhode ikke kan forstå! USA har fått en president som ikke vet opp og ned på noe som helst, og da er det det siste amerikanerne trenger i tillegg, denne platen med Rosenwinkel. Han har, etter min mening, virkelig nådd det totale lavmål når det gjelder fremføring av jazzmusikk, og vil ikke bli spilt i mitt hjem etter de gjennomkjøringene jeg har tvunget meg selv gjennom. Fryktelig!

Jan Granlie

Kurt Rosenwinkel (g, b, p, v, dr, perc, synth, casio), Pedro Martins (v), Antonio Loureiro (v), Kyra Garéy (v), Amanda Brecker (v), Zola Mennenöh (v), Mark Turner (ts), Chris Komer (frh), Frederika Krier (vio), Eric Clapton (g), Alex Kozmidi (bar-g), Andi Haberl (dr)