På skive

LASSE MØRCK QUARTET

«Imaging Places I’ve Never Been»
NORDSØ RECORDS

Den unge bassisten Lasse Mørck har den senere tid gjort seg bemerket på den danske jazzscene sammen med flere prosjekter, blant annet med pianisten Magnus Hjorth, trommeslageren Snorre Kirk og saksofonisten Jesper Løvdal. De to siste deltar også på Mørcks fine debutplate «Imaging Places I’ve Never Been», hvor også den svenske kornettisten Tobias Wiklund medvirker, en kornettist vi kjenner fra blant annet Maria Faust band og Snorre Kirks seneste soloprosjekt.

All musikken på denne LPen, er komponert av Mørck, og avstanden til for eksempel Charles Mingus og Charlie Haden er tidvis minimal.

Mørcks måte å komponere på, har bassen i fokus, på samme måte som de to forannevnte, og musikken er drivende med en solid swing, som er litt tung, men som får godfoten til å røre på seg mer enn en gang.

Det starter med den litt hengende «Jungle Escapade», hvor Wiklund har en viktig rolle, og hvor han spiller strålende. Det fortsetter med «Swaying Cornfield» som også er litt «hengende», hvor Jesper Løvdals saksofon kommer fint fram, og Wiklunds kornettspill her, kunne jeg nesten satt noen kroner på at var trombone.

«Purple City Blues» er veldig Mingus, helt fra Mørks bassintro, hvor man bare mangler at Mingus setter bassen solid i gulvplankene så flisene fyker. Så kommer Wiklund og Løvdal inn med et fint tema, før Løvdal overtar med en tilbakelent og fin t spill. Han har utvilsomt tatt til seg mye inspirasjon fra flere av de amerikanske saksofonistene som hadde tilhold i København på 60- og 70-tallet. Men han blir ingen kopi av noen av dem. Han blir et slags felles multiplum med hele miljøet. Og bak det hele holder Danmarks «røddigste» trommeslager, Snorre Kirk det hele sammen på en forbilledlig måte. Han har en tendens til å få de andre med på en swing som sitter perfekt. Og sammen med Mørck er det nesten umulig for blåserne å ikke henge seg på og «bli med på dansen». Lån gjerne et øre eller to til Wiklunds kornettsolo på denne låta. Den er kreativ, spennende og fin. Her trekker også Løvdal fram klarinetten, og hele låta får et snev av tidligere tider, selv om musikken definitivt befinner seg i 2016-17.

Side A rundes av med «El Conquistador», en litt latin-inspirert låt, hvor de to blåserne får boltre seg. Et godt stykke unna Mingus, men kanskje litt Liberation Music Orchestra i lite format?

Side B åpner med «Praine Sunset», og vi er tilbake i noe som kunne vært Mingus, men helt klart med Mørcks signatur. Mye av det på grunn av Wiklunds fine kornettspill og Løvdals klarinettspill. Men Mingus taktskifter er med, og hele «bluesen». Denne, og de fleste andre låtene på plata, er typisk blues, som skal nytes i en litt sliten kjellerklubb eller på vertshus,  hvor vi nesten kan føle røyken svi i øynene sammen med billig parfyme.

«Desert Shipwreck» er en av de få up-tempo-låtene på platen. Men heller ikke her går de bort fra konseptet som preger hele platen. Vi får de typiske takt- og temposkiftene i bass-spillet som var så særpreget for Mingus. Og med to blåserne i front blir dette strålende. Spesielt legger man merke til Wiklunds nydelige kornettspill. At ikke flere benytter han som medmusikant rundt om i Norden, er nesten litt merkelig! Løvdal avleverer en fin, og litt arabisk klarinettsolo, som funker fantastisk, mens kompet går og går.

«Danza de Yucaton» er kanskje den mest moderne komposisjonen på plata, selv om man også trekker inn et slags landskap fra 30-tallets swingperiode. Denne komposisjonen kunne like gjerne ha vært gjort av Duke Ellington, og har litt arabisk stemning over seg. Her får vi en vakker klarinettsolo fra Løvdal, som kunne gått rett inn i Ellington-bandet a la 1936. Her får vi også en flott bass-solo fra Mørck, som både har Charlie Haden og han selv i seg. Det hele er en vakker ballade som denne kvartetten gjør til en stor opplevelse.

Så avslutter kvartetten denne flotte innspillingen med «Under the Coconut Tree», som tar oss med inn i Mingus «Tijuana Moods»-verden. Litt karibisk, litt latino, men aller mest fire musikere som takler denne formen for jazz på en fremragende måte.

«Imaging Places I’ve Never Been» er akkurat det tittelen antyder. Mørck og hans venner tar oss med på en reise til steder vi ikke har vært. Og hele veien har vi med Mingus og Haden (og litt Ellington) i bagasjen, som våre guider tar fram der de føler det er behov for det.

Og lage en pianoløs kvartett som dette, og få det til å fungere såpass bra, er en kunst, og en kunst som Lasse Mørck med sine fine komposisjoner, og ved hjelp av et solid «hold» musikere, får til å blomstre. En innertier av en plate!

Jan Granlie

Lasse Mørck (b), Tobias Wiklund (cor), Jesper Løvdal (ts, cl), Snorre Kirk (dr)