På skive

LASSE MØRCK

«The Aztec Creation Myth Suite»
LMAZTEC

Den danske bassisten Lasse Mørck, har de senere årene markert seg som nok en sterk bass-stemme i det danske jazzlandskapet. Ikke minst gjennom sin medvirkning i trommeslageren Snorre Kirks band. Men han har også plate «Imagining Places I’ve Never Been» på samvittigheten. salt peanuts* anemldte denne platen i 2017, og hele anmeldelsen kan du lese HER.

På den platen sammenlignet vi han mye med Charles Mingus og Charlie Haden. Musikken var tøff hele veien, og «pågående» på en svært positiv måte.

Men så får v bassistens nye prosjekt, som allerede i innpakningen er noe helt annet enn debuten, og et godt stykke unna andre prosjekter vi har hørt Mørck vært med i.

«The Aztec Creation Myth Suite» skal muligens kalles en konseptplate, dedikert til den dansk/meksikanske kunstneren Rama King Nash (22.01.1976-13.09.2018), en av de viktige, grønlandske kunstnere som døde under en reise i Peru i 2018. Mørck er tydeligvis inspirert av aztekerkulturen, og å lage en suite tilegnet den og kunstneren Rama King Nash, var en god idé.

Mørck og hans musikere har virkelig «tatt» det aztekiske, samtidig som kunsten til King Nash blir hedret på en fin måte.

Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket da jeg satte på platen og fikk høre førstesporet, «Ometeotl», som var et godt stykke fra hva jeg hadde forestilt meg fra Mørck. Men mens førstesporet gikk, leste jeg det medfølgende tekstheftet, og fikk en klar fornemmelse av hvor Mørck ville med dette albumet.

For førstesporet var nesten som en slags brasskomposisjon, i alle fall i begynnelsen, og det var lite av Mørcks bass-spill å høre. Men, så rart det enn kan høres, så dukket både Mingus og Haden tilbake i bakhodet. Mingus og hans «Tijuana Moods» og Hadens Liberation Music Orchestra.

I andresporet, «Tezcatilpoca» åpner det hele med bass og akustisk gitar, før Jesper Løvdals barytonsaksofon legger seg på i et tema som fungerer svært godt, og vi er akkurat der vi hadde ønsket at Mørck ville ta oss med. Og om Mingus hadde hørt dette, hadde han tatt sigaren ut av munnen og smilt. For dette er strålende musikk i det latinamerikanske landskapet, men med adskillig mer «punch» enn det meste man hører av slik musikk.

Og slik fortsetter det gjennom de seks komposisjonene Mørck har laget for dette prosjektet. Musikken er energigivende. Den swinger, og alle musikerne som bidrar har forstått akkurat hvor Mørck har villet gå med prosjektet. Gitaristen Raphael Gimenes leverer strålende spill hele veien, og de to blåserne, Jakob Sørensen på trompet og Jesper Løvdal på saksofoner og klarinett, er med på å gjøre denne platen til en perle med geografisk helt rett spill, særlig er Sørensens latinamerikanske trompetspill som tatt ut av et meksikansk band. Og å bruke Snorre Kirk som trommeslager i en slik setting er perfekt. Hans distinkte spill passer perfekt inn i de komponerte delene, samtidig som han bidrar til at musikken blomstrer i solopartiene.

Og «sjefen sjøl», Lasse Mørck styrer skuta mot rolig havn, selv om det blåser i kastene når det «tar av», som den fine trommer/perkusjonsduellen i «Tlaloc», hvor perkusjonisten Yohanier Ramón får vist seg fram.

Musikken er variert, men hele veien er det det meksikanske og latinmusikken som dominerer, slik det gjorde på Mingus’ «Tijuana Moods» og i Hadens Liberation Music Orchestras første innspilling. Og Lasse Mørck har denne gangen gitt oss en gjennomgang av hans fascinasjon for hva aztekerne foretok seg, og gitt oss et innblikk i hva han er opptatt av utenom å spille bass med alle mulige andre musikere i Danmark. Og han har gjort det med stor overbevisning, og gitt oss en strålende plate, som ligger helt i utkanten av hva vi hadde trodd vi skulle få fra et dansk band.

Kanskje en av de beste, danske platene fra 2018, som man måtte vente helt til desember med å få lytte til.

Jan Granlie

Jakob Sørensen (tp), Jesper Løvdal (s, cl), Raphael Gimenes (g), Yohanier Ramón (perc), Snorre Kirk (dr), Lasse Mørck (b)