Den amerikanske gitaristen Arto Lindsay har hatt en variert karriere som musiker. Fra starten med singelen «You and You» og «Little Ants» i 1978, via The Lounge Lizards, Ambitious Lovers, samarbeid med pianisten Uri Caine og en lengre solokarriere, og fram til dette samarbeidet med trommeslageren Paal Nilssen-Love. Innimellom har han også vært innom brasiliansk musikk, som Tom Jobims «Este Seu Olhar», oppdatert new wave og samarbeid med bassisten Melvin Gibbs, gitaristen Vinicius Cantuária og produsenten Andres Levin. Han har også samarbeidet med Caetano Valoso, Marisa Monte, David Byrne, Laurie Anderson, Marc Ribot, Gal Costa, Bill Frisell, Kip Hanrahan – og nå nordmannen Nilssen-Love. Hva og hvem Paal Nilssen-Love ikke har samarbeidet med innenfor den fritt improviserte jazzen er nok lettere å ramse opp, enn de han har spilt med. Med ca 200 reisedøgn i året, og med spillejobber nesten daglig på de mange turene, så blir det en del ad hoc-prosjekter å utforske, noe han gjør med like stor entusiasme hver gang.
Å kalle denne platen for «Scarcity» er treffende. For dette er støymusikk utført av en Duracell-kanin av en trommeslager og en gitarist og vokalist på høy oktan. Dette er storby-støy av beste merke, og at to musikere er i stand til å lage så mye «bråk», kun med trommer, en gitar og en stemme, er utrolig.
To låter, «Scarcity 1» og «Scarcity 2», og grunnen til det er to låter, tror jeg mest har med at de to energibuntene trengte å strekke på beina og få igjen en viss form for hvilepuls. Eller for at Nilssen-Love skulle skifte skjorte. For her fremføres den ene energibomben etter den andre, eller egentlig er det bare to energiutladninger som varer henholdsvis i 18 minutter og 52 sekunder, og 6 minutter og 40 sekunder. Lindsay hamrer løs på gitaren mens han brøler og hyler ut sine tekster, og bak ham befinner «udyret fra Stavanger seg» med sedvanlig heavy trommespill.
All musikken er skapt der og da, på Aydio Rebel’s Quintavant i Rio de Janeiro, Brasil den 2. juli i 2013, og vil aldri bli framført på samme måte igjen. Og publikum som var til stede, som man hører mellom de to låtene, liker tydeligvis det de får høre.
Dette er fritt improvisert fra start til mål, og vi må innrømme at vi blir fascinert av skapergleden og entusiasmen disse to musikerne viser. Og så varer platen bare i drøyt 25 minutter, men det tror jeg er helt ok. Hadde de fortsatt, måtte man sannsynligvis ha tilkalt ambulanse, og det er ikke alltid like enkelt i Brasil. Tøft!
All Ears eller Blow Out neste år, takk!
Jan Granlie
Paal Nilssen-Love (dr, perc), Arto Lindsay (v, g)
