Lisa Dillan er en vokalist, komponist og performancekunstner fra Bodø, og har jobbet som førsteamanuensis i improvisasjon ved Norges Musikkhøgskole, der hun også har undervist noen år. Som utøvende musiker har hun siden 1991 operert innenfor improvisert musikk, jazz og samtidsmusikk, i tillegg til at hun har vært en utmerket og original tolker av musikk som er blitt kjent via Elvis Presley.
«Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer» er tittelen på mastergraden hennes om improvisasjon … «den tilstanden du er i som både mottakar og aktiv … gjer det mogleg å forvalte fagkunnskap i ein improvisasjonssetting, der dei intuitive vala står sentralt»
Sammen med gitaristen Asbjørn Lerheim hadde hun fra 2009 duoen Quite Quiet Project, som spilte Elvis-låter og hun har hatt plateprosjekt med Bugge Wesseltoft og Nils Petter Molvær. Hun har gjort to plater med melodier fra Elvis sitt repertoar akkompagnert av Lerheim og flere av Presleys egne musikere, blant annet James Burton.
Andre prosjekter er Dillan solo (prosjektet Vocal improvisations (Euridice, 2005), trioen Pastill med danserne Steffi Lund og Anne Panda Gjems Rudi samt duo med danseren Pia Lindy. Hun har medvirket i rollen som Tycho Brahe i en Opera i Bergen med samme navn, og hun har medvirket på en impro-plate med bla Pauline Oliveros og Øyvind Storesund i et prosjekt ledet av Else Olsen S.
På sin nye utgivelse, får vi en helt annen side av Dillan. Her samarbeider hun med pianist og keyboardist Helge Lien, saksofonisten Trygve Seim, gitaristen Asbjørn Lerheim og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken. Her har hun tolket hvordan det er å leve på jorden i vår kaotiske og brutale tid. Hun har plukket rundhåndet fra andre tekstforfattere og låtskrivere, men hun har også bidratt selv, hun har gjendiktet/oversatt tekster fra engelsk og hun gjør en norsk folketone.
Og hun starter like godt i Vigelandsmausoleet i Oslo, Dette merkelige lokalet hvor etterklangen nesteen er evig. Her gjør hun Terje Nilsens komposisjon «Jorda» med stemme og glass. En nydelig åpning, som kanskje er noe helt annet enn det vi hadde forventet, og et langt stykke unna Elvis-tolkningene hennes. Men når hun gjør en låt av låtmagikeren Terje Nilsen, så vet vi at det må bli bra.
Deretter får vi Kari Bremnes og Petter Henriksens «Og ute e det sol» med tre av musikerne, uten Seim. Det er tydelig at Dillan har plukket fra sine norske favoritter. Og er du en vokalist fra Nord-Norge, så skal du gjøre blant annet Kari Bremnes. Denne låten er en typisk Bremnes-låt, som tolkes fint av Dillan og medmusikantene. Og jeg føler et visst håp for kloden når jeg hører denne., før vi får Lillebjørn Nilsens «Nattestemning fra en by», med hele bandet, og med Seim på sopransaksofon, og vi får en versjon av låten som overgår de fleste versjonene av låten jeg har hørt før, i et fint jazzlandskap med nydelig spill av Seim sammen med et band som leverer på øverste hylle og Dillan som en fenomenal tolker av låten.
Så følger poeten Rolf Jacobsens tekst og Dillans melodi i «Lavmælt». Jacobsen var ikke den som skrev de enkleste og mest sangbare tekstene, men her har Dillan laget en vakker versjon, hvor Liens el.piano fungerer fint sammen med resten av bandet. Og med Norbakkens behagelige og verdensmusikk-aktige perkusjon, blir dette en perle. Deretter får vi to av Sarah McLachlan og Pierre Marchands låter. Først «Sang førr min far» i Dillans gjendiktning. McLachlan er en vokalist som, for en del år siden, utga noen utmerkede plater, og er en kunstner jeg har savnet å høre. Men her får vi henne i norsk gjendiktning om Dillans far. Og deretter gjør de «Vintersang», og vi får to nydelige tolkninger som gjør at jeg må plukke fram originalene og sjekke om de har tålt «tidens tann». Vi får enda mer nydelig spill fra Seim og resten av bandet, og vi kan, når vi har passert halvvegen av platen at Dillan har laget en perle av en visejazz-plate!
Så følger Finn Kalviks fine melodi til André Bjerkes tekst i «Berceuse» – en av Kalviks fineste melodier fra hans tidligere år, til en fin tekst av Bjerke, som Dillan og bandet tolker på aller, beste måte, i en litt sår og vár versjon, før vi, selvfølgelig, får en låt av Halvdan Sivertsen. Og hun har valgt «Hellig jord», som ikke er en av de mest kjente låtene fra den Nord-norske komponisten. Men også Sivertsen har laget noen nydelige komposisjoner, og denne er en av de fineste, som passer perfekt inn i en sammenheng hvor det handler om vår skrøpelige og vanskjøttede klode.
Så avrunder de denne usedvanlig, vakre platen med Hans Adolph Brorsons salme «Mitt hjerte alltid vanker», som hun gjør sammen med vokalistene Vera Sonne og Martin S. Brun, og vi er litt tilbake til start, med mye romklang, men allikevel ikke. Men sammen med åpningen «Jorda», rammes hele platen fint sammen, og avslutningen er en vakker versjon av salmen, som gir oss et ørlite håp om at ting vil bli bedre på planeten Jorden.
Lisa Dillan har laget en ytterst vakker plate med et håndplukket band, som hun har funnet i den aller fineste og lyriske hagen av norske jazzmusikere. Og de har laget en plate som er som god massasje og som gir oss et ørlite håp om at noen snart vil ta til fornuft og redde kloden. Og hvis Lisa Dillan står fremst i køen av de som vil redde oss, så heier jeg på henne hele vegen.
Jan Granlie
Lisa Dillan (vocals, glas), Trygve Seim saxophones), Asbjørn Lerheim (guitars), Mats Eilertsen (double bass), Helge Andreas Norbakken (percussion), Vera Sonne (vocals), Martin S. Brun (vocals)
