På skive

LISA MEZZACAPPA

«avantNOIR»
CLEAN FEED CF401CD

Bassisten Lisa Mezzacappa kommer fra San Francisco, og er en aktiv musiker innenfor Bay Area-området. Hennes «avantNOIR»-prosjekt er for tden hennes hovedbekjeftigelse, sammen med tenorsaksofonisten Aaron Bennett, gitaristen John Finkbeiner, vibrafonisten og perkusjonisten William Winant, Tim Perkis på elektronikk og Jordan Glenn på trommer.

Prosjektets plate, som nå er ute på Clean Feed, er delt inn i fem deler, selv om det kanskje mest er for henne selv og musikerne, eller den absolutte blodfansen. For oss andre kan man gjerne betrakte dette som åtte enkeltstående låter, uten at de skal inndeles i noe system, annet enn atr de passer inn i rekkefølgen.

Uansett; Første del har fått tittelen «The Continetal Op In San Francisco, C 1927», og det starter med den spennende innledningen «Fillmore East», før Mezzacappa innleder andresporet «The Ballad of Big Flora», to låter som låter som om man har hørt mye på Frank Zappa. Ikke på den måten at det låter som Zappa, men at man får et slags komponeringsideal rundt musikken, som gjerne kunne vært gjort av Zappa. Vi får fine innslag fra «sjefen sjøl», og tankene går raskt til en annen, kvinnelig bassist, nemlig Joelle Leandre.

I den første «satsen» får vi de fire første låtene/komposisjonene, og ifølge andre anmeldere, så passer musikken godt som en beskrivelse av San Franciscos Bay Area og New York City.  Jeg har aldri vært i San Francisco, men har besøkt New York noen ganger, men om ikke anmelderne derfra har antydet at dette var en slags musikk for New Yrok City, så hadde jeg aldri tenkt på det.

Men musikken er strålende. Den er, i hovedsak, veldig strengt komponert, men med frie partier innimellom.

Andre del er kalt «In Which Sam Space Joins Caspar Gutman For A Drink In Room 12C Of The Alexandria Hotel». Denne «satsen» inneholder låta «A Bird in the Hand», og den som kan forklare meg hva som skiller denne fra de fire foregående, skal jeg love å lytte til.

Deretter kommer «satsen» «Daniel Quinn, Max Work and Paul Auster On The Upper West Side» og låta «Quinn’s Serenade», før vi får «Dead And/Or Alive In Brooklyn Heights, C.1947» og låta «Ghosts (Black and White, then Blue», før de avslutter med «Peter Stillman In Riverside Park. C.1986» og låta «Babel».

Jeg vet ikke om Mezzacappa har tenkt dette som en slags kortnovelle sammen med musikken, men det spiller ingen rolle. Men det er lett å henge seg opp i slike detaljer når man spiller gjennom plata med coveret foran seg (de andre gangene jeg har spilt gjennom plata har jeg latt coveret ligge, og fått et bedre resultat ut av musikken).

Og musikken er spennende. Vi får noe tale, som kan være fra diverse filmer, som kanskje sitatene i satsene er hentet fra, og leser man innercoveret, noe jeg ofte ikke gjør, så forteller Mezzacappa, at deen kom etter at hun hadde lest Paul Austers «New York Trilogy», og lurte på hvordan musikken til disse tekstene fra New York ville høres ut.

Og da forstår jeg kanskje litt mer. Musikken er, som sagt, strengt komponert. Musikerne spiller helt ok, selv om jeg gjerne kunne ønsket meg mer «trøkk» i noen av soliene. Men Mazzacappa har skrevet fine komposisjoner, som med enda mer frittgående musikere kunne blitt en real höydare.

Jan Granlie

Lisa Mezzacappa (b, perc,samples), Aaron Bennett (ts), John Finkbeiner (g), William Winant (vib, perc, Foley), Tim Perkis (elec) Jordan Glenn (dr)