På skive

LISA STRÖCKENS / STEPHAN GOLDBACH

«Lou Lou und die heerscharen der Verfluchten»
JAZZHAUSMUSIK JHM 251

Av og til dukker det opp plater som er så langt fra det man forventer, at man skvetter i det man setter de på første gang. Når jeg så denne platen, tenkte jeg at vi fikk en vokal/bass-duo som kunne ligge ett eller annet sted i Sheila Jordan-landskapet. Men der tok jeg skammelig feil!

Her starter det med «Prolog Des Tierbändigers», hvor Lisa Strökens kaster oss ut i en heftig forklaring på tysk om hva vi nå skal få høre. Og derfra og ut, er dette en helt ny musikalsk opplevelse for denne lytteren.

De to møttes under studier ved Hochschule für Musik Saar, og ved Saarländishen Staatstheater og Kammeroper Köln. De er begge klassisk skolerte, men ville etter hvert forsøke seg som duo og innenfor kombinasjonen jazz, rock, pop og klassisk. Og her er resultatet! Heftig og befriende.

For det første er det å gjøre jazzvokal på tysk, ikke det vanligste, men selv om min skoletysk ikke er god nok til å kunne følge med i alt som synges, skrikes eller hviskes fram av tyske gloser, så synes jeg det er fascinerende. Noen av låtene er kjente, som «Music For A While» av Purcell, Donaldsons «Love Me Or Leave Me», Emers «L’Accordeoniste», Tom Waits’ «All The World Is Green» eller Warrens «Lulu’s Back In Town». Og når de runder av med Björks «Unravel», så er alt på plass, og det er som islandske Björk har vendt tilbake til jazzen og har videreført platen «Glo Glo» . Alle låtene fremføres i relativt korte versjoner, så man bare så vidt får tid til å gjenkjenne dem, før de raser videre til neste låt. Og alt går i ett, så man får ikke tid til å puste før platen er slutt.

Ströckens vokal befinner seg langt inne i opera- eller den gamle, tyske kabarettradisjonen, og jeg får innimellom en følelse av at denne duoen er noe norske Music For A While kjenner godt til, i alle fall vokalisten Kate Augestad. Denne sammensetningen av bass og vokal er noe de to mestrer på en strålende måte. Hør for eksempel på versjonen av Tom Waits «All The World Is Green». Originalt og tøft, og tett på Waits’ egne versjoner, selv om de samtidig befinner seg milevis fra den gode amerikaneren. Eller hør på den nydelige «Bei Dir War Es Immer So Schön» av Theo Mackeben og Hans Fritz Beckmann. En balladeperle av de sjeldne.

I noen av de låtene de har laget selv, beveger de seg langt ut i det fritt improviserende, men hele tiden med kontroll og et tett og fint samarbeid.

Bassist Stephan Goldbach er en glitrende god utøver, og hele veien er han helt tett på Ströckens og pucher henne framover. Han har en fin tone i bassen, og hans teknikk og idérikdom er spennende.

«Lou Lou und die heerscharen der Verfluchten» er blitt en spennende utgivelse som fikk meg til å sitte som på nåler. Kanskje er mesteparten av stoffet på platen velkjent for de fleste tyskere, men for en som ikke har fulgt så nøye med i den tyske populærmusikken, var dette et spennende, fint og morsomt bekjentskap.

Jan Granlie

Lisa Ströckens (v), Stephan Goldbach (b)