Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

LIZZ WRIGHT

«Freedom & Surrender»
COCORD

Den amerikanske vokalisten Lizz Wright har lenge vært en av våre favoritter. Med en rekke fine konserter og plateinnspillinger har hun gitt oss musikk i grenselandet mellom jazz og gospel, som har fasinert kraftig.

Nå er hun ute med sin nye innspilling, og det kan merkes at plateselskapet har store planer for damen. Jeg føler at de har tatt henne litt bort fra det landskapet vi er vant til å møte henne, og over i det lettere, radiovennlige, amerikanske landskapet, som ikke har gjort henne bare godt.

Og at jeg sier at det er plateselskapet som har gjort denne endringen, tror jeg er tilfelle, siden jeg hørte henne live på Sølyst utenfor København under Copenhagen Jazz Festival i sommer, og da var det den gode, game Wright vi fikk høre, og en musikk som lå et godt stykke unna det vi får her.

Men Lizz Wright lar seg ikke pelle på nesa hele veien. Innimellom får vi henne i god, gammel tapning, og flere av låtene er til å leve med. Men på noen spor synes jeg dette går over alle støvleskaft, og «smoth jazz»-faktoren blir i høyeste laget.

Hun gjør en duo, «Right Where You Are» med vokalisten Gregory Porter som fungerer. Ellers er det noen fine låter som hun selv står ansvarlig for, samt Nick Drakes fine «River Man».

Platen er produsert av Joni Mitchells gamle samarbeidspartner, Larry Klein, noe som gjør at flere av låtene kan høres ut som fru Mitchell i perioden hvor hun var relativt funky og tidsriktig.

Ut fra bandsammensetningene er det lett å se at her har man puttet inn stjerner som skal få Wright til å funkle, men det lykkes bare tidvis. Jeg synes for eksempel ikke det fungerer med trommeslageren Vinnie Colaiuta eller trompeteren Till Brönner i dette slskapet.

For blodfans av Lizz Wright, er ikke dette en plate man absolutt trenger å løpe rundt for å få fatt i, men hvis man kan like Joni Mitchell fra perioden med Larry Klein, og at man har en hang mot funky smoothjazz, så er dette tingen. Jeg venter heller til Lizz Wright er tilbake der vi liker henne.

 

Jan Granlie

Lizz Wright (v), Gregory Porter (v), Kenny Banks (keys), Billy Childs (keys), Pete Kuzma (org), Dean Parks (g, mand, bazouki), Jesse Harris (g), Till Brönner (flh), Dan Lutz (b), Vinnie Colaiuta (dr), Pete Korpula (perc), Larry Klein (g, funk box)

Skriv et svar