På skive

LIZZY MERCIER DESCLOUX

«Mambo Nassau»
ZE RECORDS LITA 137
[GJENUTGIVELSE]

«Mambo Nassau» er den franske vokalisten Lizzy Mercier Descloux andre album. Den ble først lansert i 1981, men er nå gjenutgitt. Etter at «Mambo Nassau» ble utgitt første gang, ville Desacloux reise til Sør-Afrika for å spille med musikere fra Sowto. Sør-Afrika var fremdeles preget av aparteid, så det ble vanskelig. Så i stedet gikk hun i studio i Paris for å gjøre noen Sør-Afrikanske melodier i Frankrike, som ble lagt til på nyutgivelsen.

Martine-Elisabeth «Lizzy» Mercier Descloux ble født den 16. desember 1956, men døde den 20. april 2004. Hun vokste opp i Lyon, men reiste til Paris da hun kom i tenårene for å gå på skole. Sammen med kjæresten, Michel Esteban, startet de kultbutikken Harry Cover, som ble et slags tempel for punken i Frankrike, og rockemagasinet Rock News. Hun ble venner med Patti Smith og Richard Hell under et besøk i New York i 1975, og begge bidro med materiale til hennes debutbok, «Desiderata» i 1975.

Descloux var en rastløs sjel, som holdt på med musikk, maling, utstrakt reisevirksomhet, skuespill og poesi. Hun døde på Korsika, etter å ha fått påvist kreft i 2003.
Hennes plate «Mambo Nassau», ble spilt inn på Bahamas under ledelse av Chris Blackwell i Island Records. Albumet er inspirert av den sør-afrikanske musikken, kombinert med datidens «hippe» rock, funk og soul, og særlig den som var toneangivende i Frankrike.

Mye av musikken står Descloux selv for, men hun låner også låter fra andre, som Nina Rota (den morsomme og annerledes «Milk Sheik»), Kool and the Gang (den funky «Funky Stuff») og Bob Marley (Sun Is Shining»).

De låtene som er en hyllest til Sør-Afrika, har en litt annerledes temperatur enn de andre oppdrevne og festklare låtene. Her er hun selv mer «nedpå», og det er disse låtene som skiller seg mest ut i positiv retning på platen. Og det er spennende å høre Descloux’ energiske stemme i det funky landskapet, selv om jeg har en del å utsette på produksjonen, som innimellom har noen skarpe perkusjonslyder som skjærer i ørene.

Siste låta har hun kalt «Don’t Try To Stop Me», som godt kunne vært et livsmotto for den opprørske, franske, unge damen. Og jeg tror ikke noen burde gjøre forsøk på å «yppe seg» mot denne energibunten. Da tror jeg nok man fikk sitt pass påskrevet. Så var det også kreften som til slutt stoppet henne – altfor tidlig.

Musikken hun fremfører på «Mambo Nassau» er spennende. Men kanskje ikke så spennende at jeg ville løpt skoene av meg for å få fatt i platen i franske bruktsjapper. Tidsriktig, energisk og til tider spennende.

Jan Granlie

Lizzy Mercier Descloux (v, g), Yahn Leker (g), Philippe Lemongne (b), Bill Perry (dr), Wally Badarou (synth), Yvan Noe (perc)