På skive

LOREENA MCKENNITT

«Lost Souls»
QR QRCD117

Den canadiske harpisten og vokalisten Loreena McKennitt oppdaget jeg for mange år siden via hennes utsøkt vakre plate «Parallel Dreams» som kom i 1989. Etter det har jeg investert i flere av hennes plater, som alle har vært balsam for sjelen og musikk som ligger et godt stykke unna den jazzen jeg vanligvis hører på, men som har den canadiske folkemusikken i fokus, en folkemusikk som kan sammenlignes mye med den irske.

Loreena McKennitt kommer fra Morden i Manitoba, og er datter av skotske og irske foreldre. I 1981 flyttet hun til Stratford i Ontario, hvor hennes interesse for den keltiske musikken for alvor skjøt fart. Hun debuterte med platen «Elemental» i 1985 (en perle av en debut!), og derfra og fram til i dag er det kommet mer eller mindre jevnlige plateslipp fra den gode harpisten, keyboardisten og vokalisten.

I 1998 omkom hennes kjæreste og hans bror i en tragisk båtulykke i Georgian Bay, mens Loreena arbeidet med livealbumet «Live in Paris and Toronto». Etter denne ulykken, som gikk svært sterkt inn på henne, besluttet hun å gjøre kun noen få konserter og plater, derfor kom det ingen utgivelser før «An Ancient Muse» i 2006. Men etter det har hun igjen vært å høre på plater og konserter igjen.

Hennes nye utgivelse, «Lost Souls», føyer seg godt inn sammen med hennes seneste plater, og for den som har sans for irske band som Clannad, med en klar og ren kvinnestemme i front over et underlag av keyboards, synther, fioliner, celloer og alt som er med for å lage en vakker bakgrunn, så er dette det absolutt et av de beste valgene.

Det særegne med McKennitt er hennes usedvanlig vakre stemme, som svever over musikken som en lykkelig sommerfugl en solrik sommerdag.

Ved siden av hennes egne komposisjoner, som er i flertall på hennes utgivelser, får vi noen tradisjonelle melodier pluss et par tekster gjort av eldre poeter. Og den tradisjonelle «Max Ayre» gjøres kun instrumentalt.

Og hele veien låter dette strålende. Men det er klart at de som fikk den keltiske musikken i vrangstrupen etter Melodi Grand Prix og den norske seieren med «Nocturne» for en god del år siden, vil nok murre litt over det McKennitt serverer. Men gi henne litt tid. Sett deg godt til rett og lytt, så vil du oppdage en musikk som er avslappende, deilig og som går rett i hjertet ditt.
Hun har med ei røys av musikere på platen, og de fleste er med for å legge den vakre (og litt glatte) bakgrunnen for McKennitts vokal. Men noen markerer seg, og spesielt merker man seg raskt bouzoukispilleren og gitaristen Brian Hughes, som er en viktig brikke i helheten.

Hele veien er det utstrakt bruk av dynamikken som gjør platen ikke bare vakker, men også variert. Men hele veien er det McKennitts nesten guddommelige stemme som ligger på toppen og gir lytteren fred og ro i sjelen. Hun skriver komposisjoner som går rett inn i det vi kjenner som tradisjonell, keltisk musikk, og samtidig som stemmen er vakker hviler det en autoritet i stemmen som fascinerer. Og den lett vibrerende stemmen gjør at man som lytter automatisk blir sittende ytterst på stolen å lytte. Og når hun avslutter med sine egne komposisjoner «Breaking Of The Sword» og tittelsporet «Lost Souls», så kan bare hverdagen komme. Jeg er klar for de fleste av dagens utfordringer og oppgaver, og sjelen min har fått positive innspill av å åpne dagen med denne musikken.

«Lost Souls» er rett og slett blitt en nydelig innspilling, som vi som til daglig bruker mye tid på å lytte til moderne frittgående jazz og musikk som har energi som fellestrekk, er det deilig å sette seg rolig tilbake og bare nyte Loreena McKennitts usigelig vakre stemme over et fint, men kanskje litt ensformig underlag, hvor man slipper å analysere, konsentrere seg altfor mye, bare nyte den canadiske kvinnens nydelige stemme. Elle kanskje begynner jeg rett og slett å bli en sentimental, gammel mann?

Jan Granlie

Loreena McKennitt (v, p, keys, acc), Brian Hughes (g, bouzouki, synth), Caroline Lavelle (c, concertino), Hugh Marsh (vio), Dudley Phillips (b), Tal Bergman (dr), Robert Brian (dr), Ana Alcaide (nyckelharpe), Hossam Ramsy (perc), Daniel Casares (g, hand claps), Miguel Ortiz Ruvira (perc, hand claps), Nigel Eaton (hurdy gurdy), Sokrates Sinopulos (lyra), Panos Dimitrakopoulos (kanoun), Haig Yasdjian (oud), Graham Hargrove (dr, bowed crotales), Ian Harper (bagpipes), Michael White (tp), Canadian Forces Central Band, Srtatford Concert Choir