På skive

LUCIA CADOTSCH

«Speak Low»
YELLOWBIRD/ENJA YEB 7761

Sangerinnen Lucia Cadotsch er en person som de senere årene har fartet mye rundt. Hun kommer opprinnelig fra Sveits, har studert i København, og er nå bosatt i Berlin. En del vil nok kjenne henne fra det spennende bandet Schneeweiss und Rosenrot, hvor også bassisten hun har med seg på sin nye plate, svenske Petter Eldh er en viktig brikke. På «Speak Low» har hun i tillegg med en av Sveriges mest lovende saksofonister, unge Otis Sandsjö, som vi kjenner fra Isabel Sörlings band Farvel, og ikke minst deres Jazzland-plate, «Rök», som kom i fjor.

På «Speak Low» har de valgt å gjøre sine helt spesielle og egne versjoner av mer eller mindre kjente «standardlåter», og det hele starter med Henry Mancinis «Slow Hot Wind». Dette er en av de mindre kjente låtene fra Mancini, som også går under navnet «Lujon» og er hentet fra innspillingen «Mr. Lucky Goes Latin» fra 1961. Dette er en fin åpning på platen, og viser de tre musikerne i full blomst. De gjør låten på sin helt spesielle måte, hvor Cadotsch synger relativt rett fram, og hvor, spesielt, Sandsjös spill fasinerer.

Deretter følger Kurt Weills «Speak Low», hvor Sandsjö fortsetter sitt egenartede, litt Håkon Kornstad-aktige spill under Cadotsch’ relativt streite sang. Dette er en låt som er innspilt i mange hundre versjoner opp gjennom årene, og det er interessant å høre hvordan denne trioen gjør den til sin egen. Det blir på mange måter en helt ny låt. Her legger vi også merke til fint bass-spill fra Eldh, og en strålende saksofonsolo fra Sandsjö.

Og slik fortsetter det. Vi får en strålende versjon av «Strange Fruit», som i utgangspunktet var et dikt om lynsjing av svarte menn som ble skrevet av Abel Meeropol, en jødisk lærer fra Bronx, som brukte pseudonymet Lewis Allan (navnet på hans to sønner som døde som barn). Dette er kanskje en av de sterkeste jazztekstene som noen gang er skrevet, og de tre gjør låten i en versjon som passer teksten perfekt. Stemmen til Cadotsch ligger et godt stykke unna Billie Holiday, men hun gjør det med en egen inderlighet som går rett i ryggmargen. Og med Eldhs tunge og aggressive bass-spill og Sandsjös særegne saksofonspill, blir dette en meget sterk versjon av låta.

MacDermot, Rado og Ragins «Ain’t Got No, I Got Life» er neste, og vi flyttes over i et helt annet landskap, men allikevel blir det personlig og fint. Spesielt på grunn av samspillet mellom Sandsjö og Eldh, som er glitrende.

Mer Billie Holiday: «Don’t Explain» var en av hennes signaturmelodier, og versjonen til denne trioen gjør slett ikke skam på Holidays sterke versjoner. De angriper låten på en helt annen måte enn Holiday, hvor Cadotsch’ vokal blir adskillig mer optimistisk enn Holidays. Og med et strålende bass- og saksofonkomp i bakgrunnen, er det bare å sette seg rolig tilbake å nyte.

Så følger George Cory og Douglass Cross-låta «Deep Song», som Billie Holiday spilte inn i 1947, i en personlig og fin versjon, hvor alle tre gjør en strålende innsats. Her beveger Cadotsch seg mot Holiday i uttrykket, men hele tiden med det spesielle og interessante lydbildet denne trioen frembringer. Her merker vi oss nok en gang den fine kommunikasjonen mellom bass og saksofon.

Herzog og Kitchings «Some Other Spring», gjøres i en litt naivistisk og raskere versjon enn vi er vant til å høre den, fra bl.a. Karin Krog, før vi får Ronells standard «Willow Weep For Me», også i en ytterst fin og original versjon.

Så runder de av med Rezsõ Seress «Gloomy Sunday» (eller «Szomorú Vasárnap» som den heter på originalspråket, ungarsk). Denne ble også en verdensslager med Billie Holiday, og historiene om selvmord og elendighet rundt denne låta er velkjent. Men det er ingen grunn til å ta såpass drastiske skritt når man hører denne vanvittig vakre versjonen av låta. Her viser de tre at de kommuniserer på et svært høyt plan, og gjør denne låta til en personlig perle, og kanskje platas beste og mest gjennomførte spor, uten forkleinelse for noen av de andre ni sporene.

Så lander de med nok en Henri Mancini-komposisjon. «Moon River» gjøres så stille og forsiktig at det nesten stopper opp, men de berger seg gjennom, ikke minst på grunn av Cadotsch’ stemme. Sandsjös tenorsaksofon er på plass med det typisk «Håkon Kornstadske» og sirkelpust i bakgrunnen under Cadotsch’ klare og fine stemme og Eldhs fine bass-spill, og det hele gjøres utrolig vakkert.

Med «Speak Low» har Lucia Cadotsch, Petter Eldh og Otis Sandsjö levert en strålende plate, som hele festival- og klubb-Europa bør ta imot med åpne armer. De hyller Billie Holiday på en måte som jeg er overbevist om at Holiday selv ville likt. Kanskje sitter hun og nikker og smiler i himmelens jam session når hun hører denne innspillingen av noen av hennes signaturmelodier.

Jeg hørte trioen i Koncertkirken i København i fjor, dessverre med litt for dårlig lyd, men gir man denne trioen gode lydforhold, som de absolutt fortjener, så leverer de noe av det vakreste og mest inderlige innenfor jazzen man kan ønske seg. Praktfullt fra start til mål, og nok en 2016-favoritt!
Platen lanserers den 26. februar, men som vanlig er salt-peanuts.eu først ute!

Jan Granlie

Lucia Cadotsch (v), Otis Sandsjö (ts), Petter Eldh (b)


https://itunes.apple.com/de/album/slow-hot-wind/id1064967197?i=1064967202