Eli «Lucky» Thompson ble født den 16. juni 1924 i Columbia, Sør-Carolina, og døde 30. juli 2005 i Seattle. Han var kjent fra en rekke innspillinger og til og med enkelte samarbeid med norske musikere.
Etter oppveksten i Detroit ble den autodidakte Thompson med i Erskine Hawkins’ band og debuterte i New York i 1943 da han vikarierte for Ben Webster. Han ble med i band og innspillinger ledet av Slam Stewart, Lionel Hampton, Billy Eckstine, Count Bsie, Dizzy Gillespie, Charles Mingus og Thelonious Monk. Senere ledet han egne band, samt at han var med i Milt Jacksons orkester.
I et intervju i Down Beat i 1966 annonserte han at han ville slutte som musiker, og underviste deretter en periode i jazz ved Darthmouth College. Etter de var han noen år i Frankrike, før han vendte hjem og til Seattle, hvor han levde som arbeidsløs og bodde i trange kår.
På tross av at han ble regnet som en viktig musiker i bebop-miljøet, ligner han mer den tradisjonelle Ben Webster i sitt spill. Men hans sopransaksofonspill sies å ha vært John Coltranes viktigste inspirasjon, ved siden av Steve Lazy. «Soul’s Nite Out» er innspilt i Barcelona i begynnelsen av mai 1970, noen år etter at han hadde proklamert at spillingen skulle ha opphørt. Med seg på innspiollingen har han den eminente, katalanske pianisten Tete Montoliu, trommeslageren Peer Wyboris og bassisten Eric Peter.
Vi får ti låter, som hele veien låter langt friskere enn man kunne forvente av en musiker som har «lagt opp». Hans sopransaksofonspill på litt over halvparten av låtene er flott. Blant annet får vi en fin versjon av «Body And Soul» og hans egen «Spaniola», men også fine standarder som Ellingtons «I Got It Bad», Gillespies «Blues’n Boogie» og Haggart og Burkes «What’s New», ved siden av flere fine Thompson-låter. Det er, selvsagt, Thompson som står for de viktigste solistbidragene her, men det er også verdt å merke seg Montolius sobre og fine pianospill.
En behagelig og fin plate, som ligger et godt stykke unna både Steve Lazy og, ikke minst, John Coltranes mye tyngre og røffere sopransaksofonspill. På de låtene hvor han plukker fram tenorsaksofonen, hører man straks hvor inspirasjonen ligger. Her er det Ben Websters tone og måten å spille på som dominerer. Men også på tenor låter han fint. Selv om det kanskje ikke er så veldig personlig hele veien. Men det er spennende å høre hvor forskjellig han låter på sopran- og tenorsaksofon. Det er som spillestilen blir en helt annen når han tar fram tenoren.
Lucky Thompson var kjent som en relativt vanskelig person å ha med å gjøre. Han hadde en stor frykt for trommeslagere, og særlig de europeiske, men på denne skjæringen høres det ut som samarbeidet går helt ok. I sine siste leveår bodde han i Seattle, og hans vanskelige sinn og humør gjorde at han levde som eneboer og i perioder også som hjemløs.
Men på «Soul’s Nite Out» høres det ut som han hadde to gode dager i studio med fine medmusikanter. Det er blitt en fin plate, som er mer enn verdt å sjekke ut.
Jan Granlie
Lucky Thompson (ss, ts), Tete Montoliu (p), Eric Peter (b), Peer Myboris (dr)
