At agenter eller plateselskaper setter sammen sine egne «superband» for festivalturneer utenfor USA har i mange år vært til glede for mange, og forargelse for andre. Riktignok kan det være morsomt å høre jazzartister fra andre siden av Atlanterhavet komme til Europa for å kjøre gjennom en del standardlåter med løs jakke og godt humør. Men veldig ofte har dette kostet mer enn det har smakt for en del festivalarrangører. Man skal huske på at det er ikke på klubbene på Manhattan amerikanske musikere tjener til smør på brødet. Det er på disse turene til Europa og Asia som berger mange av de amerikanske musikerne fra jobber de må ta for å overleve.
De fleste, som har passert middagshøyden, husker selvsagt de mange «Jazz at the Philharmonic»-turneene som reiste rundt i Europa på 50- og 60-tallet. Dette var impresario Norman Granz’ store idé, og turneer som fikk øynene opp for jazz hos et stort publikum i Europa.
Nå har plateselskapet MacAvenue gjort noe av det samme. Det vil si, de har nå et par ganger satt sammen sine superband med musikere fra sitt eget selskap til å spille konserter på Detroit Jazz Festival.
Den første innspillingen kom etter festivalen i 2012, og ble en såpass stor hit, at man valgte å gjenta suksessen i 2013. Grunnen til den store suksessen i 2012 var nok at det var her det store publikumet fikk øynene opp for vokalisten Celine McLoran Salvant, som nå kan velge og vrake i konserttilbud med feite honorarer «over there».
På 2013-versjonen er ikke hun med på laget. Det er heller ikke pianisten Alfredo Rodriguez, som var det andre høydepunktet på 2012-utgaven.
Men de fleste andre er fremdeles med. Det vil si bassisten Rodney Whitaker, trommeslageren Carl Allen, vibrafonisten Gary Burton, pianisten Aaron Diehl, trompeteren Sean Jones, gitaristen Evan Perri, saksofonisten Kirk Whalum og vibrafonisten og marimaspilleren Warren Wolf. Og selv om de kjører gjennom en rekke fine låter, mest fra de enkelte musikernes egen settliste, med unntak av et par Chick Corea-låter, en av Don McClurkin, en Django Reinhardt-låt, en tradisjonell gospel og «Two Bass Hit» av John Lewis og Dizzie Gillispie, så blir dette veldig «en helt vanlig dag på jobben».
Ingen av musikerne spiller dårlig, det har vel aldri Gary Burton gjort. Men det er ingen personlighet eller nerve i det som presenteres. Sikkert hyggelig for de som var til stede, men på plate blir dette temmelig likegyldig, dessverre.
Hvis MacAvenue har tenkt å fortsette med denne serien konserter og plater, så ser jeg gjerne at de får tilbake både Celine McLoran Salvant og Alfredo Rodriguez som var med på å løfte 2012-utgaven til en fest. 2013-utgaven er mer som et møte.
Jan Granlie Rodney Whitaker (b), Carl Allen (dr), Gary Burton (vib), Aaron Diehl (p), Sean Jones (tp), Evan Perri (g), Kirk Whalum (ts, ss, fl), Warren Wolf (vib, mar)
