På skive

MADE TO BREAK

«Trébuchet»
TROST TR164

Samarbeidet mellom de to amerikanske jazzmusikerne Ken Vandermark (saksofoner) og Tim Daisy (trommer), og europeerne Jasper Stadhouders (bass) og Christof Kurzman (ppooll/elektronikk) har ført til flere plateinnspillinger og turneer både i Europa og «over there». Deres nye plate på selskapet Trost Records, viser til fulle at dette er en kvartett man absolutt skal regne med!

Vi får tre lange strekk, hvor Vandermark er den som i stor grad «fører ordet». Hans barytonsaksofonspill på førstelåta, «Hydroplane – (for Shellac)» forklarer på en enkel og grei måte, hans nære forhold til for eksempel svenske Mats Gustafsson. For her går det unna i svingene, så tapeten renner av veggene. Når Vandermark tar en pustepause tas det hele ned, og Kurzmans elektronikk fører det hele videre på en fascinerende måte, sammen med Daisys trommer. Det er som han sier at: «Hey, Let’s Cool it Down for a Minute!» Og når Vandermark igjen melder seg på, er det en helt annen temperatur i spillet. Han legger seg på Kurzmanns ideer, og plukker fram klarinetten, og vi får en kollektiv improvisasjon som beviser at vi her har å gjøre med fagfolk. Stadhouder kommer inn med relativt fritt bass-spill som tar låta enda en ny vei, og vi sitter bare å venter på hvor han fører de andre musikerne. Men så er han brått over i en slags Back Door-vamp, og Vandermark fatter umiddelbart hva han tenker og hiver seg på. Kurzmann prøver igjen å roe det hele ned, men blir totalt ignorert, og Stadhouders og Vandermark får med seg Daisy i et fortsatt heftig, litt funky strekk.

Så går man over i den neddempede «Contact Sheet [edit] (for Susan Sontag)», som bare er såååå cool. Dette er blues på sitt beste, og Stadhaouders bass og Vandermarks barytonsaksofon kommuniserer nesten på en høyere plan. Dette må være en av de cooleste bluesene jeg har hørt på svært lang tid. Vandermarks intrikate spill utvikler seg og låta blir friere og friere etter som tiden går, men hele veien er alt grunnfestet i bluesen, og når Vandermark tar fram tenorsaksofonen og presser den til det ytterste i det høyere registeret, så er vi virkelg midt inne i Back Door-land.

I tredjesporet, «Slipping Words Against Silence» (for Kerry James Marshall)» er man igjen i det «bråkete» hjørnet. Kurzmann, Daisy og Stadhouders raser avgårde, mens Vandermark legger noen litt lange toner på toppen, som skaper kontrast og spenning. Låta vokser, tas ned og vokser igjen, og alle tre musikerne er med på «leken».

Det er ikke ofte man på et platecover kan lese: «Music improvised by:», men det kan man her. Så det gjøres klinkende klart for alle, at her improviseres det fritt. Men det går aldri «over stokk og stein». Hele veien har de fire stålkontroll på hva som foregår, og i de partiene, spesielt der man lar Kurzmann få «fri lue», skjer det endringer og spennende «breaks». Men det er ingen tvil om at det er Herr Vandermark fra Chicago som styrer butikken i Made To Break. Og det gjør han på en spennende måte.

Jeg hørte bandet på festival i fjor sommer, og føler at de på «Trébuchet» har tatt musikken enda noen skritt videre, siden de spilte en aldeles strålende konsert under Jazz & Wine of Peace-festivalen i det østlige hjørnet av Italia. Her er det tett kommunikasjon mellom de fire, og vi opplever ingen tegn til nøling. Vandermarks saksofonspill er rått og heftig, Stadhouders bass-spill er som var den hentet fra en kloning av Colin Hodgkinson i Back Door og Jamaladeen Tacuma, Tim Daisys trommespill er dynamisk og tøft og følger de andre til døra, mens Kurzmann mer eller mindre får gjøre som han vil med all elektronikken. Og det gjør han på en fremragende måte.

Som du kanskje forstår, så har Made To Break kommet med nok en glitrende plate, som swinger, angriper, presser deg tilbake i stolen og får adrenalinet til å koke i kroppen. Løp til nærmeste platepusher og kjøp den!

Jan Granlie

Tim Daisy (dr), Jasper Stadhouders (elb), Christof Kurzmann (ppooll, elec), Ken Vandermark (s, cl)