Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

MAKAYA MCCRAVEN

«Universal Beings»
INTERNATIONAL ANTHEM RECORDINGS IABC 0022

I de seneste par årene er det kommet jazzartister fra USA som har overbevist anmelderkorpsene rundt om, om hvordan den nye jazzen skal defineres. Vi har fått Kamasi Washington, Thundercat med flere, og nå har vi også fått trommeslageren Makaya McCraven.

Han var totalt ukjent for undertegnede helt til jeg så at hans plate «Universal Beings» fikk gode anmeldelser fra alle kanter av verden. Og da kunne jo ikke salt-peanuts.eu være dårligere enn at vi måtte sjekke ut hva amerikaneren hadde å komme med.

Han kalles en «beat scientist» og en «sound visionary» (jazzinchicago.org) og «not your everyday drummer» (theworldisbond.com), og skal være en av de som skal redde jazzen fra undergangen …

Han er født i Paris i 1983, og faren er trommeslageren Stephen McCraven som har spilt med blant andre Sam Rivers og Archie Shepp, og moren er Agnes Zsigmondi, en sangerinne med bakgrunn fra Ungarn. Da han var 3 år, flyttet familien til Pioneer Valley i vestre Massachussetts. Han har hele sitt liv blitt oppfordret til å spille trommer, og i de senere årene har han også jobbet som produsent.

Med seg på «Universal Beings», som er en dobbeltplate, med en New York-side, en Chicago-side, en London-side og en Los Angeles-side, har han fire forskjellige settinger, som er med på å tolke hans musikk.

På åpningssiden, «New York Side» har han med seg Brandee Younger på harpe, Tomeka Reid på cello, som jeg hørte med Art Ensemble of Chicago under Tampere Jazz Happening i høst, og som der ga et positivt inntrykk, Joel Ross på vibrafon og Dezron Douglas på bass, og vi får servert totalt meningsløs og kjedelig musikk, som ikke rører en millimeter av mitt rødslige legeme. Musikken er omtrent så inadvendt at den kryper inn i seg selv, og det er ingenting ved de seks sporene som peker i noen retninger når det gjelder positiv utvikling for jazzen.

På de fem sporene på «Chicago Side» møter vi en av de andre musikerne som er sendt ut for å redde jazzen, nemlig tenorsaksofonisten Shabaka Hutchings. I tillegg får vi høre mer fra cellisten Tomeka Reid og vi får bassisten Junius Paul sammen med McCraven på trommer. Og ja da, det skjer litt mer her, særlig fra Hutchings, men dessverre ikke så mye. Jeg blir rett og slett sittende å tenke på hva disse musikerne har hørt på av jazz før de gikk til det skrittet å besøke et platestudio for å gjøre disse to platene. Har de hørt John Coltrane, Miles Davis eller Charles Mingus? Har de noen gang hørt navnet Ornette Coleman? Eller følger de i det hele tatt med på hva som skjer i jazzverden utenfor sin egen komfortsone? Hva med for eksempel det kreative miljøet i Brooklyn med Ingrid Laubrock, Kris Davis, Mary Halvorson og kretsen rundt Anthony Braxton? Eller hva med Europa utenfor de hippe klubbene i London?

Vi setter på «London Side», og har et inderlig håp om at tenorsaksofonisten Nubya Garcia, el.pianisten Ashley Henry eller bassisten Daniel Casimir kan være med på å sparke McCraven kraftig bak og få musikken til å våkne. Men nei! Det fortsetter i akkurat samme gudsjammerlige fattigdom på kreativitet, vitalitet, energi og spilleglede. Og da er det intet håp for denne lytteren når jeg setter på den siste delen, «Los Angeles Side». Jeg har egentlig allerede gitt opp kampen mot det hippe og dørgandes kjedelige. Men vi gir altsaksofonisten Josh Johnson, fiolinisten Miguel Atwood-Ferguson, gitaristen Jeff Parker, bassisten Anna Butterss og perkusjonisten Carlos Niñu muligheten til å redde nedslaget på en høvelig måte. Men dessverre. Gitarist Parker gjør noen hederlige forsøk med noen enkle riff, og Butterss gjør noen helt ok bassganger. Men resten blir jo fullstendig meningsløst! Jeg kan rett og slett ikke forstå at denne musikken berører noen som helst i hele verden. Det er dødskjedelig fra start og (nesten) helt til mål.

Hvis det er dette som er musikken som skal redde jazzen, så hopper jeg rett og slett av! Men selvsagt kan det være at jeg er blitt altfor gammel til å følge med i hva som er den rette jazzen. Og at jeg like godt kan låse meg inne med Coltrane-, Miles-, Ornette-, Cecil Taylor-, Braxton- og Mingusplatene mine og spille dem for meg selv til krampa tar meg. Men før jeg gjør det, må noen fortelle meg hva jeg ikke forstår. Hva er det som gjør denne musikken så strålende? Hva er det som gjør at denne «heismusikken» og «café Latte»-musikken skal være fremtiden for jazzen?

Makan!

Jan Granlie

Shabaka Hutchings (ts), Nubya Garcia (ts), Josh Johnson (as), Brandee Younger (harp), Miguel Atwood-Ferguson (vio), Tomeka Reid (c), Joel Ross (vib), Ashley Henry (el.p), Dezron Douglas (b), Junius Paul (b), Daniel Casimir (b), Anna Butterss (b), Carlos Niñu (perc), Makaya McCraven (dr)

[amazon_link asins=’B07H5VTZN9′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’edb1b360-0488-11e9-802f-47958236317a’]

 

Skriv et svar