Marion Brown (8. september 1931 – 18. oktober 2010) var en amerikansk jazz-altsaksofonist, komponist, forfatter, billedkunstner og etnomusikolog. Han var medlem av den avantgarde jazzscenen i New York City på 1960-tallet, og spilte sammen med musikere som John Coltrane, Archie Shepp og John Tchicai, og han medvirket på Coltranes album Ascension fra 1965. I tillegg utga han en rekke album i eget navn, fra Marion Brown Quartet på ESP-Disc/Fontana i 1966 til utgivelsen Why Not?, som kom i 2020, ti år etter at han forlot denne verden. I tillegg medvirker han også på Archie Shepps utmerkede utgivelser Fire Music (1965), The New Wave in Jazz (1965), Attica Blues (1972) og Attica Blues Big Band Live at the Palais des Glaces (1993). I tillegg er han bokført som medvirkende på utgivelser med Stanley Cowell, Burton Greene, The Group (Ahemed Abdullah, Billy Bang, Sirone, Fred Hopkins og Andrew Cyrille, Gunter Hampel All Stars og Grachan Moncur III.
De fem låtene vi får på dette «oppsamlingsheatet» samarbeider han med vibrafonisten Gunter Hampel, bassisten Barre Philips og trommeslageren Steve McCall på de tre første låtene, som er fra 16. mars 1968, i et opptak fra Maison de la Radio 105 i Paris, mens de to siste er på duo med Steve McCall, og er fra Festival Châttauvallon i Ollioues i Frankrike den 22. august 1972. Alle komposisjonene er gjort av Brown, med unntak av andresporet, «Epiphanie», som er skrevet av Gunter Hampel.
Et tilbakevendende problem med flere av disse «gamle» opptakene er, at lyden ikke alltid er tilfredsstillende. Men på denne utgivelsen synes jeg, selv vi hører at det er et konsertopptak med litt mye romklang, tilfredsstiller den de kravene man kan sette til slike utgivelser.
Brown blir regnet som en av de mest «streite» utøverne innenfor den friere jazzen. Men her synes jeg han, og resten av bandet, går friskt ut i åpningen «Current Events», selv om jeg gjerne hadde ønsket Hampel og hans vibrafon lenger framme i lydbildet. Men bare Browns eminente og ytterst pågående altsaksofonspill er mer enn nok for denne lytteren. Han «tråkker» skikkelig til og leder de andre musikerne med inn i et relativt friskt landskap. Og lytter man ekstra godt, så får man med den fine soloen til Hampel pluss utmerket bass- og trommespill.
I «Epiphanie» kommer Hampel lenger fram i lydbildet, mens Brown legger seg litt lenger bak. Det er jo tross alt Hampels komposisjon, men jeg tror låten hadde hatt godt av mer balansert lydbilde, for i bakgrunnen får vi utmerket spill fra Brown, sammen med Phillips fine bass-spill og McCalls lyttende trommespill. Da Brown overtar styringen, kommer han lenger fram i lydbildet, og vi får nok en strålende og relativt fri seanse.
Så følger «61 to Erie Basin», som er en tilbakelent og fint svingende blues, men med Browns relativt friske «fraspark» i starten, før Hampel leverer en utmerket vibrafonsolo, som passerer seg fint inn i en «moderne» tolkning av bluesen.
Så er vi over i duosettet med Brown og McCall fra Festival Châttauvallon i Ollioues. Her startes det helt nede med Browns altsaksofon i «Djinji’s Corner», og det er tydelig at dette er musikk som skapes der og da. I starten møter vi en helt annen utgave av Brown, hvor han bruker pauser som et viktig element i improvisasjonen. Låten vokser fint, med McCall som bakgrunnskulisse med raslende perkusjon, før McCall tar oss med over i hens verden, hvor begge trakterer perkusjon og trommer. Her får vi endelig høre McCall i «full vigør», med trommespill slik vi husker han fra en rekke utmerkede utgivelser, før Browm kommer smygende med sitt utmerkede og frittgående altsaksofonspill. En utmerket duosekvens. Og det man merker seg spesielt er at lyden her er utmerket. Begge kommer godt fram i lydbildet, og det hele blir en litt annen og bedre opplevelse enn kvartett-innspillingene i starten.
Så avslutter de med «Afternoon of a Georgia Faun», hvor en av de to åpner på et slags «hakkebrett», vibrafon eller lignende, før Brown kommer inn, også her i en neddempet versjon. Her er han også innom fløyte, selv om det ikke er nevnt i line upen i coveret. Men det kan hende det er en leirgjøk eller lignende, som «svever» over trommene, før han igjen er over på altsaksofonen, og de «speeder» opp til en frisk tromme- og perkusjonssekvens.
Jeg føler at dette er en låt hvor de ikke har avtalt altfor mye på forhånd, og det blir litt «føling i fjæra», men dette er utmerkede musikere som går rett inn i betegnelsen «fagfolk», så etter en litt «søkende» sekvens, plukker Brown igjen fram altsaksofonen, og vi får en fin sekvens med blues gjort på utmerket måte.
Jeg er en av de altfor mange, som ikke har fulgt Brown altfor tett opp gjennom årene. Jeg har fulgt han mest i de prosjektene han har medvirket i, og ikke så mye på hans egne utgivelser. Og det er nesten så jeg blir sittende med litt dårlig samvittighet, for den musikken han fremfører på denne utgivelsen er gjennomgående utmerket, kreativ, spennende og interessant. Så her må det nok graves i historien for å finne noen av hans soloprosjekter. For her viser han seg fram som en utmerket altsaksofonist, og en man bare skal ha oversikt over. Og de to låtene på duo med Steve McCall er fremragende. Og hadde de tre første låtene hatt bedre lyd, så hadde nok hele denne utgivelsen blitt en ny favoritt.
Jan Granlie
Marion Brown (alto saxophone, percussion), Gunter Hampel (vibraphone), Barre Phillips (double bass), Steve McCall (drums, percussion)
