På skive

MARIUS NESET

«Circle of Chimes»
ACT 9038-2

Når vi i Norden tenker på nyttårskonsert, så er det på fjernsynet, fra Wien og med dundrende hodepine og tørkekatastrofe fra tanngarden og så langt ned det er mulig å ense noen ting. Vi tenker Wienerfilharmonikerne, ballett og blomsterprakt, og et feststemt publikum i salen. Vi prøver mest å komme i vater før Nyttårshopprennet fra Garmish-Partenkirken, men må, for tradisjonens skyld, komme oss gjennom de mange Strauss-perlene først.

Nyttårsdagene 2016 hadde saksofonisten Marius Neset, fra Halhjem utenfor Bergen, urfremførelse av sin «Circle of Chimes», som nyttårskonsert i den praktfulle domkirken i Köln. Og det er den musikken han hadde skrevet til denne konserten vi nå får høre på hans nye innspilling, som ikke er live fra Köln, men opptatt av August Wanngren i The Village Studios i Vamjøse, København den 2. til 4. januar 2016. Altså rett etter urfremføringen.

Vi får et «verk» bestående av 10 deler, med Nesets vanlige band, bestående av pianisten Ivo Neame, vibrafonisten Jim Hart, bassisten Petter Eldh og trommeslageren Anton Eger. I tillegg har Neset fått med gitaristen og voalisten Lionel Loueke, cellisten Andreas Brantelid og sin søster, Ingrid Neset, på fløyte, som for kort tid siden avholdt eksamenskonsert på konservatoriet i København, ca. 319 meter fra der jeg sitter og skriver denne anmeldelsen.

Vi er vant til å høre Marius Neset som en slags «duracell-kanin» bak tenor- og sopransaksofonen. Som en ny Michael Brecker har han de senere årene rast av gårde med halsbrekkende saksofonspill, som har tatt pusten fra de fleste. Men ikke denne gangen. Denne gangen tar han seg tid, og det har nok hvilt noe høytidsstemt over «strilen», når han skulle skrive musikk som skulle fremføres i en kirke.

Og kirkelig er det, i alle fall i starten, hvor kirkeklokker starter det hele. Samtidig er det mye mer ro over Nesets spill. Han skriver også adskillig mer «europeisk» enn jeg har hatt inntrykk av tidligere. Som i andresporet, hvor han og søsteren Ingrid, duellerer fint rundt noe som høres skotsk eller irsk ut. I tredjesporet «A New Resolution», som starter som en ballade, hvor Neset og Neame kommuniserer fint, og som forvandler seg til en funky sak etter en stund, får bandet virkelig vist seg fram i den type musikk vi kjenner dem fra tidligere. Her får vi også fint og originalt gitarspill fra Loueke.

Så følger «Introduction to Prague’s Ballet» og «Prague’s Ballet». Introduksjonen starter vakkert med Neames piano i duo med Brantelids cello, og vi er langt vekk fra det vi kjenner som Marius Nesets musikk. Men det beviser egentlig bare at den unge herren har mange uttrykksområder, og at han mer enn gjerne kan komponere klassiske stykker like mye som rasende jazzmusikk. «Prague’s Ballet» starter også med celloen i front, før Nesets vakre sopransaksofonspill kommer inn, og vi får mer vakker, klassisk musikk. Louekes gitar kommer smygende inn, og låten utvikler seg og vokser med usigelig vakkert spill.

«Life Goes On» er en låt hvor vi er tilbake i Nesets komplekse komposisjoner, med mange taktskifter som krever sitt av musikerne. Her kan man også høre Nesets nære tilknytning til sin lærer på Rytmisk konservatorium i København, Django Bates.

«Sirens of Cologne», starter med scatsang fra Loueke og som er nok en relativt krevende, rytmisk øvelse, før vi får «The Silent Room», som, naturlig nok, går relativt stille for seg, med fint pianospill fra Neame og sopransaksofonspill fra Neset.

«1994» er mer funky, og mye mer «kompakt» enn det vi er vant til fra Neset. Noen rytmiske perkusjonsinnslag gjør også denne låta annerledes, og har kanskje sin bakgrunn i ett av de andre banda til Neset og Eger, nemlig Jazzkamikaze?

Så avslutter de med «Eclipse», med Neset som spiller med seg selv over cello og bass, i et rytmisk spennende landskap, hvor det nesten høres ut som om Neset nesten ikke klarer å holde igjen, og aller helst vil kline til, slik at vi kjenner han igjen fra tidligere plater. Men han klarer å holde seg i skinnet, i alle fall i starten. Men de andre musikerne klarer ikke helt å holde igjen «strilen», som etter som låta utvikler seg, blir mer og mer ivrig. Men låta er nok nedskrevet i minste detalj, og først etter to-og-et-halvt minutt slipper de andre trossene og lar han kjøre på. Men ikke så lenge. Plutselig tas det hele inn igjen, og vi får en vakker avslutning på en helt annerledes og kanskje mer spennende plate fra Marius Neset.

Så ender det hel med kirkeklokker igjen, og Petter Eldhs bass og Brantelids cello. Nydelig! Og kanskje er dette Nesets messe over den avdøde «havnesjefen» i Os? Hvem vet? Eller kanskje kan det ha noe med fotball å gjøre …

Jeg har alltid påstått at lyden på platene fra ACT har vært alt for kompakt og egentlig  under enhver kritikk. Men denne gangen, hvor opptakene er gjort i The Village Studios i «kongens by», er lyden åpen og fin. Man hører alt man skal, og kvaliteten på musikken løftes betraktelig fra tidligere produksjoner. Bra!

Platen lanseres i morgen, den 29. september, så det er bare å stille seg i kø tidlig i morgen tidlig, for å skaffe seg denne platen med Marius Neset.

Jan Granlie

Marius Neset (ss, ts), Lione Loueke (g), Andreas Brantelid (c), Ingrid Neset (fl, piccolo, afl), Ivo Neame (p), Jim Hart (vib, mar, perc), Petter Eldh (b), Anton Eger (dr, perc)