Saksofonisten Mark Turner, er født i Ohio og oppvokst i Los Angeles. Han hadde opprinnelig til hensikt å jobbe med reklame. På barneskolen spilte han klarinett, etterfulgt av alt- og tenorsaksofon på videregående. Han gikk på California State University, Long Beach på 1980-tallet ble uteksaminert fra Berklee College of Music i 1990 før han flyttet til New York. Turner jobbet i Tower Records i New York City i en lengre periode før han begynte å jobbe på heltid som jazzmusiker. Tidlig i november 2008 skadet Turner to fingre på den ene hånden med en motorsag, men fra slutten av februar 2009 var han i gang igjen, og jobbet med Edward Simon Quartet på Village Vanguard. Turners lyd i saksofonen kan minne om Warne Marsh, men han har også elementer av John Coltrane i spillet, og han snakket om begge som viktige inspirasjonskilder, og han har brukt elementer fra begge i musikken sin. I september 2014 ga han ut sitt første album som leder på ECM Records, Lathe of Heaven, med trompeteren Avishai Cohen, bassisten Joe Martin og trommeslageren Marcus Gilmore.
Hun har spilt og samarbeidet med mer enn 45 jazzensembler. Bare i 2018 og 2019 spilte han på åtte forskjellige jazzalbum som sidemann eller samarbeidspartner. Som bandleder eller medleder har han spilt inn 16 album, og han har medvirket på utgivelser med blant andre trioen Fly, Jacob Bro, Benoit Delbecq, Tom Harrell, Billy Hart, Kurt Rosenwinkel, Gilad Hekselman, Ibrahim Maalouf, Enrico Rava, Jorge Rossy, John Patitucci, Leon Parker og Samo Salamon.
På sin nye utgivelse, samarbeider han med trompeteren Jason Palmer, bassisten Joe Martin og trommeslageren Jonathan Pinson, og albumet er innspilt i Studio La Buissonne i Sør-Frankrike i april 2024. Vi får seks komposisjoner av Turner, og de starter med tittelsporet «Patternmaster».
Jeg har hørt Turner i en rekke forskjellige sammenhenger, og jeg må innrømme at han egentlig aldri har vært en av mine favoritter. Jeg synes kanskje spillet hans har vært litt for «akademisk» og #flinkt». Men i åpningssporet her, fanger han og medmusikantene virkelig min interesse. Dette er en drivende og fin komposisjon med fin «frontlinje» med Turner og Palmer, mens kompet legger seg fint bak med gode innspill. Og soloen til Turner er kreativ og fin. Og Palmer spiller med en litt skarp tone i hornet som fungerer utmerket i sammenhengen. Både han og Turner har en, nesten, lik måte å improvisere på, og passer fint sammen. Og hadde det ikke vært på grunn av den perfekte lyden på opptaket, så kunne låten gjerne vært gjort på slutten av 1960- eller 70-tallet av noen av heltene fra den gang.
De roer det ned i «Trace Ocho», hvor Martin får innlede. Noe han gjør på en utmerket måte. Dette er en, i utgangspunktet, en relativt enkel ballade hvor blåserne legger temaet med lange toner nærmest unisont, før B-delen friskner til og Turner legger i veg med en fin solo. Her kommer den særpregede tonen til Turner godt fram. Innimellom kan det nesten ut som han spiller sopransaksofon, i og med at han liker seg høyt oppe i registeret. Men han spiller på hele tenoren, og bruker hele registeret. Han kan man ane det nære forholdet til John Coltranes musikk, før Palmer tar over i, kanskje, platens fineste solo. Også han liker seg høyt der oppe, men i likhet med Turner spiller han ut hele trompetregisteret, og forteller virkelig en historie i hvordan han improviserer. Og bak merker jeg meg både det fine bass-spillet og det, relativt, originale trommespillet. Et spill du nesten må være afro-amerikaner for å «fikse».
«It Very Well May Be» er en drivende og svingende sak, hvor de to blåserne beveger seg over hele registeret, og det er mange av de gamle trompet- og saksofonhelter som dukker opp i bakhodet. Men de spiller jazz av ny dato, men jeg føler nesten jeg blir litt stresset av at de hele tiden spiller såpass intenst. Men når Turner tar over solistrollen, svinger det upåklagelig og fint, og vi får nok en utmerket bass-solo, før de, etter hvert, er over i «Lehman’s Lair», en låt i Coltrane-konseptet helt i starten, men hvor det endres litt da begge blåserne starter en fin kommunikasjon og en «drodling» rundt temaet.
Låten er, i likhet med de andre, temmelig standard organisert med tema, solo fra begge blåserne, litt «drodling» med begge blåserne, før vi får temaet til slutt, slik jazzen skulle gjøres i tidligere tider. Og det er en helt grei resept, særlig siden de to hovedsolistene kommuniserer såpass godt og nesten sømløst. En drivende og fin låt, som fungerer som «ei kule».
«The Happpiest Man On Earth» hadde jeg regnet med skulle øke tempoet og energien ytterligere. Men i stedet er dette en behagelig og fin ballade som finner en fin plass litt i kontrast til det forrige, drivende låten, før de avrunder med «Supersister», som det sikkert er en spesiell historie bak. Dette er en komposisjon man også kan høre, i en litt annen versjon på platen Sky & Country fra 2009 med trioen Fly. En medium-tempo låt med «stor aktivitet» i blåserne, men også i kompet, hvor de tar låten inn i vår tid på en fremragende måte, og trommesoloen til Pinson er utmerket. Dette er en låt som passer fint som siste låt på konsert med kvartetten. Og jeg er overbevist om at bandet kommer til å befinne seg på en rekke jazzfestivaler i løpet av året, hvor festivalpublikummet kan rusle fornøyde ut etter denne avslutningen.
Ofte når man setter seg ned med et band som dette, så er det litt som at man vet veldig godt hva man får. Det er amerikansk jazz til fingerspissene, og jeg kan nesten ikke tenke meg et eneste europeisk band som spiller slik. Det er «perfekt» gjennomført fra start til mål. Ingen «feilskjær» eller «utskeielser», og alt blir, nesten for fint gjennomført til at det «river og røsker» i sjelen.
Men med to blåsere som nesten opptrer som, overivrige og energiske, siamesiske tvillinger og et utmerket komp, blir dette en utgivelse med mye fin musikk, hvor et «feilskjær» eller to, nesten er det enste jeg kan savne.
Jan Granlie
Mark Turner (tenor saxophone), Jason Palmer (trumpet), Joe Martin (double bass), Jonathan Pinson (drums)
