På skive

MARY HALVORSON WITH BILL FRISELL

«The Maid with the Flaxen Hair»
TZADIK TZ 4024

Den amerikanske gitaristen Mary Halvorson ble utdannet ved Wesleyan University. Hun har etter det spilt med musikere som Anthony Braxton, Jessica Pavone, Robbie Lee, Taylor Ho Bynum, Marc Ribot, Susan Alcorn og Yo La Tengo. Hun har sin egent trio med bassisten John Hebert og trommeslageren Ches Smith, hun har gjort platen «Travelling Orbits» med sin læremester Joe Morris (anmeldt HER), og hennes plate «Code Girl», som kom for ikke så lenge siden, bragte henne på flere turer ut i verden, blant annet til norske Vossa Jazz. Hun har også turnert med prosjektet Mary Halvorson Quartet plays John Zorn’s Book of Angles, i duo med pianisten Sylvie Courvoisier, med trommeslageren Tom Rainey Trio, med saksofonisten Ingrid Laubrock’s Anti-House, med trompeteren Dave Douglas og med cellisten Tomeka Reid, som hun også spiller med på Reids nye, glimrende plate «Ole New» (anmeldt HER).

Og turneringen avtar nok ikke særlig mye, etter at hun har vært i studio og gjort duoplate med gitaristen Bill Frisell. Og etter hennes strålende duoplate med Joe Morris, var det med spente forventninger jeg puttet platen «The Maid with the Flaxen Hair» i spilleren.

Faren med en slik plate med to gitarister, er umiddelbart at de to gitaristene kan bli litt for like i instrumenteringen og teknikken. Men allerede fra første tone i åpningssporet, «Moonlight in Vermont», forstår vi at her får vi to gitarister som befinner seg på «hver sin planet». Det kan høres ut som Halvorson nærmest spiller slidegitar, mens Frisell er den som holder det hele sammen, slik nesten bare han kan.

Og selv om det meste vi får servert her er fra jazzens standard-settliste, fortsetter de like gode med Claude Debussy, og tittelsporet «The Maid with the Flaxen Hair». Også her skiller de to gitaristene seg fra hverandre ved Halvorsons helt egne teknikk. Og første gang man lytter til de to, kan Halvorsons spill virke noe spesielt og sært, og tidvis også feil. Men hvis du lytter nøye, finner du ut at dette faktisk fungerer fint, også i Debussy. Og de to gitaristene lytter begge godt til hverandre og følger hverandre tett. Og at det var mulig å gjøre Claude Debussy på denne måten, hadde jeg aldri trodd.

Evelyn Danzigs «Scarlett Ribbons for her Hair» er neste. Også denne serveres i en helt egen versjon hvor de to fungerer fint sammen, selv om jeg er sikker på at mange vil kritisere Halvorson for å «leke» for mye med Frisell og hans mer «dannede» måte å spille på.

Og slik fortsetter det. Vi får David Manns «In the Wee Small House of the Morning» i en mer tradisjonell versjon, men ikke helt uten at Halvorson «skjener ut» til venstre, og jeg vet ikke hvor mange ganger Bill Frisell har gjort den tradisjonelle «Shenandoah» på plate og konsert, men her får vi nok en versjon, som skiller seg kraftig ut fra de jeg har hørt tidligere. Det virker som om de to har bestemt seg for å lage helt spesielle og originale versjoner av disse låtene, og siden de er utgitt på John Zorns plateselskap, passer de godt inn i katalogen, hvor ingenting skal være uprøvd.

Vi for Hoagy Carmichhaels «The Nearest of You» hvor de to nærmer seg hverandre en hel del i måten å spille på, og denne er mye «streitere» enn de foregående låtene, den tradisjonelle «Black is the Color of My True Love Hair», hvor vi også får noen fine «utglidninger» fra Halvorson, mens Frisell gjør så godt han kan med å holde det hele sammen, Williard Robisons «Old Folks» kommer i en spennende versjon som ligger et godt stykke unna versjonene vi har hørt fra for eksempel Kenny Dorham, Keith Jarrett, Carmen McRae, Jimmy Smith og Max Roach. Til og med et godt stykke unna versjonene vi har hørt med gitaristene Pat Metheny og Wes Montgomery, og Erroll Garners «Misty» som de fortsetter å «leke» med, før de avslutter med Johnny Smiths «Walk Don’t Run» i platas mest «sprelske» og tradisjonelle låt, som nesten låter god, gammel string swing i beste Django Reinhardt-tradisjon.

Denne duoinnspillingen tar, i alle fall Mary Halvorsons gitarspill et godt stykke videre inn i den personlige måten å spille elektrisk gitar på – like det eller ikke. Men jeg må innrømme at jeg synes det er spennende og nytt. Det utfordrer både oss som lyttere og Bill Frisell til å tenke helt annerledes om hvordan en gitar kan låte. Og det høres ut som de to har hatt det svært morsomt når de har gjort disse låtene i studio. For gjennomgående er det en glade i spillet, og jeg er sikker på at Frisell elsket å «leke» med Halvorson og hennes måte å takle de velkjente låtene på.

Jan Granlie

Mary Halvorson (g), Bill Frisell (g)