Trompeteren Matthias Schwengler og hans band Soulcranes nye album Dark er en «utforskning av minner, stillhet og mørkets stille kraft», som det heter i presseskrivet. Videre sier de at «i stedet for å fremkalle melankoli, inviterer albumet lytterne inn i et rom med varme, refleksjon og stillhet, et tilfluktssted fra hverdagens støy og fart», en tilstand mange av oss gjerne savner i disse hektiske tider.
Sammen med gitaristen Philipp Brämswig, bassisten Reza Askari og den franske trekkspilleren Laurent Derache skaper Matthias Schwengler, som her er å høre på trompet i et lydlandskap hvor jeg mistenker han for også å spille flygelhorn, en kammerlignende lydverden der trompet, gitar, trekkspill og bass blander seg inn i rikt teksturerte, lyriske landskap. Inspirert av balkansk musikk, jazz og den industrielle arven fra Tysklands Ruhr-region, henter DARK inspirasjon fra dypt personlige minner. Resultatet er musikk som omfavner mørket ikke som fravær av lys, men som et sted for fantasi, intimitet og stille skjønnhet.
Og det er en vakker utgivelse vi får lytte til, hvor de starter med flygelhorn og trekkspill, og Deraches trekkspill blir en fin tilvekst i kvartetten.
Det er relativt originalt med trompet/flygelhorn, trekkspill akustisk- og elektrisk gitar og bass, og dette potensialet synes jeg kvartetten utnytter fint i de 11 komposisjonene de leverer på Dark.
Schwenger er en utmerket trompetist og flygelhornist, og han står som komponist til seks av komposisjonene, mens Brämswig står for tre, Derache for en og Askari for en.
Derache kan minne litt om den argentinske bandoneonmusikeren Dino Saluzzi i noen av låtene, og kanskje særlig i tredjesporet «Quiet Little Place», og det er tydelig at han har banoneonister som Saluzzi og Astor Piazzola på sin liste over favoritter. Gitarspillet til Brämswig er fint, både på akustisk- og elektrisk gitar, og bass-spillet fungerer utmerket inn i helheten.
At musikken blir omtalt som kammerjazz, kommer muligens av at de ikke har med trommer i besetningen. Men den musikken som fremføres har røtter fra flere deler av verden, først og fremst fra Syd-Europa og Sør-Amerika, hvor det rytmiske spiller en vesentlig rolle.
Men de beveger seg også inn i nor man, kanskje kan kalle «ECM-jazz», spesielt i den lange «Bass Interlude», som bassisten Askari har ansvaret for. Detteer en komposisjon hvor bassen spiller hovedrollen, men hvor de andre bidrar på en fin måte. Særlig legger jeg merke til det fine og lyriske flygelhornspillet, hvor tonen kan ligne litt på italienske Paolo Fresu.
Dark er blitt en fin, relativt neddempet og fin utgivelse, hvor fire utmerkede musikere møtes og utveksler musikalske ideer i det lyriske og vakre landskapet.
Jan Granlie
Matthias Schwengler (trumpet), Laurent Derache (accordion), Philipp Brämswig (guitar), Reza Askari (double bass)
