På skive

MATTIAS RISBERG

«Stamps»
CLEAN FEED CF466CD

Den svenske pianisten Mattias Risberg er en original utøver. Han har en egen lidenskap for de gamle keyboards ene, som mellotron, hammondorgel, analoge synther og orgeler. Han opererer mest innenfor jazzen, men han sysler også med impro, kunstrock, og han elsker å krysse grensene mellom de forskjellige musikkartene. Mange vil kanskje kjenne han fra Fredrik Ljungkvists band Yun Kan 10, og han er inspirert av kunstnere som Hermann Hesse, Tony Banks, Adyashanti, Jan Johansson, Johan Sebastian Bach, Maurice Ravel, Bill Evans, John Coltrane, Bo Hansson, John Lennon, Frank Zappa, Paul Klee, Igor Stravinsky, Olivier Messiaen, Karl-Ove Knausgård, James Joyce, Peter Gabriel, Eric Dolphy, Magma, Paul Bley og Glenn Gould for å nevne noen av de han ramser opp på sin hjemmeside.

På «Stamps» møter vi han solo i opptak tatt opp hjemme i Kullen i mars og april 2017. Vi får 11 improvisasjoner, som favner vidt i uttrykket, men hvor man både kan høre inspirasjoner fra Stravinsky, Bach, Evans og Bo Hansson. På innspillingen spiller han piano, både utenpå og inni, og moog taurus, og i de partiene hvor disse to instrumentene samarbeider, fungerer dette spesielt bra.

Risberg spiller her relativt melankolsk musikk, hvor vi ikke finner så mange dur-akkorder, men desto mer moll. Men det er også med på å gjøre innspillingen spennende og interessant. Han «leker» seg fint gjennom alle de 11 sporene, og selv om mesteparten foregår i moll, er det ikke et depresivt album vi får servert. Musikken har mange lyspunkter, og hans fine og originale kombinasjon av pianospill og moogen, gjør dette til en helstøpt plate.

Han sier selv at han brukte en periode på fem til seks uker på innspillingen, og jeg vet ikke helt hvor heldig det var å dele hus med han disse ukene, for musikken er relativt meditativ og det hures ut som om Risberg har befunnet seg inne i sin egen boble i den perioden innspillingen har foregått.

Det er blitt ensvært original og spennende plate, med musikk jeg kan ikke huske å ha hørt så mange ganger tidligere. Favoritter? Kanskje femtesporet, «Scarlet», som på mange måter er den lystigste på platen og den vakre og spenstige «Viridian» .

Jan Granlie

Mattias Risberg (p, moog)