På skive

MAX JOHNSON

«In the West»
CLEAN FEED CF439CD

Stadig kommer det spennende musikk fra det portugisiske selskapet Clean Feed, og «sjefen sjøl», Pedro Costa. En av de seneste som har dukket opp, er bassisten Max Johnsons debut (?) på selskapet, hvor han tar oss vestover, sammen med pianisten Kris Davis, pedal steel-gitaristen Susan Alcorn og trommeslageren Mike Pride.

I den senere tiden har det kommet en rekke plater med musikk som er inspirert av den amerikanske landsbygda, hvor nærheten til countrymusikken har vært tett. Det hadde jeg også en mistanke om at denne innspillingen ville bære preg av, først og fremst fordi den har fått navnet «In the West», og for det andre at coveret er preget av den amerikanske prærien, riktignok med et par kameler i solnedgangen, men hva vet vel jeg om det finnes kameler på den amerikanske prærien? Kanskje er det et sirkus som passerer?

Max Johnson er en musiker som de senere årene har fått vist seg fram, blant annet i prosjekter ledet av Anthony Braxton, John Zorn, Muhal Richard Abrams og William Parker, bluegrass med Sam Bush & Davis Grisman, og rock med Adrian Belew, Vernon Reid & the Bullhole Surfers.
Men på «In the West», får vi en litt annen versjon av Johnsons musikk. Vi får fire låter, hvor spesielt Kris Davis har en helt egen og viktig rolle. Hun er en glimrende pianist, som vi før kjenner fra blant annet samarbeid med saksofonisten Ingrid Laubrock og gitaristen Mary Halvorson.

Og det starter med den fine «Ten Hands», som blir en slags blanding av støvete prærie og moderne, fri improvisert jazz. Deretter følger «Greenwood», hvor de tar det hele ned, og selv om det lukter støv og øde landskap av låta, klarer de ikke helt å legge «hjemmebanen» i Brooklyn fra seg. Det «støvete» kommer i første rekke fra Alcorns pedal steel gitar-spill, som låter som om Mary Halvorson hadde lagt fra seg sin vanlige gitar, fått på seg cowboyhatten og tatt fra steel-gitaren. Dette er en relativt fri låt, hvor musikerne får «leke» seg rundt et vagt tema, men hvor alt henger veldig godt sammen.

«Great Big Fat Person», fortsetter i samme gate. Med Davis lekende pianospill på toppen, sammen med Alcorns lekende gitarspill. Bak det hele legger Pride fine trommekommentarer til, mens Johnsons strykebass holder det hele sammen.

Så avslutter de med «Once Upon a Time in the West», en gammel släger fra Enrico Morricone, i Johnsons originale arrangement. Dette er blitt en slags «spagetti-western Goes Brooklyn», hvor de enkelte musikere har låten i bakhodet, men hvor de gjør akkurat det de vil med den, uten at man legger seg tett opp til originalen. Det er først etter drøyt sju minutter at man så vidt er innom temaet, på Davis piano, før det hele brekkes opp med en trommesolo.

Gjennomgående er dette blitt en ytterst velspilt og spennende frijazzplate, som skiller seg godt ut fra de fleste andre som har prærien og cowboy-temaet som hovedfokus. Musikken har sine røtter i Brooklyn, men man kan ane at de har vært ute på tur. Og hele veien er det fire musikere som kommuniserer perfekt, og leverer en spennende plate, som kommer å surre i heimen lenge, til glede og irritasjon for naboene.

Jan Granlie

Max Johnson (b), Susan Alcorn (pedal steel g), Kris Davis (p), Mike Pride (dr)