Den amerikanske bassisten Michael Formanek er en av de mest spennende bassistene fra USA. Han er født i 1958, og har vært involvert i musikalske prosjekter med alt fra 19 egne plateutgivelser, pluss utgivelser med, for å nevne noen, såpass forskjellige musikere som Chet Baker, Franco Anbrosetti, Tim Berne, Art Pepper, Uri Caine, Jack Walrath og, ikke minst, trioen Thumbscew med trommeslageren Tomas Fujiwara og gitaristen Mary Halvorson.
De to sistnevnte er også med på hans nye utgivelse, hvor han også samarbeider med altsaksofonisten John O’Gallagher, tenorsaksofonisten og klarinettisten Chet Doxas, trompeteren Joáo Almeida og organisten Alexander Hawkins. Innspillingen er gjort i Canoa Studios Ponte Do Rol i Torres Vedras i Portugal den 6. og 7. august 2025.
Vi får ni komposisjoner, som jeg formener er gjort av Formanek, og for den som, de senere årene, har latt seg forføre av Mary Halvorsons (litt) større prosjekter, vil elske den musikken som blir presentert her. For i likhet med Halvorsons utmerkede Amaryllis-prosjekt, er musikken relativt tett og innfløkt, og ikke musikk man skal bruke som bakgrunnsmusikk (slik ingen god musikk skal).
De åpner med «New Ols World», hvor vi etter en kort intro, får en utmerket, og veldig typisk, gitarsolo fra Halvorson, før O’Gallagher overtar, og vi er i gang. I Formanneks komposisjoner, som han styrer på utmerket måte, er temaer og enkeltsekvenser nednotert, og mye overlatt til den kollektive improvisasjonen, hvor vi er avhengige av at musikerne har evnen til å lytte til hverandre. Og gjør de for fullt mon på denne utgivelsen.
Jeg nevnte tidligere at mye var familiært med Mary Halvorsons Amaryllis-prosjekt. Og hadde noen spilt dette for meg uten at jeg var klar over hvem det var, så hadde jeg tippet på Halvorson. Mest på grunn av hennes ytterst originale og spennende gitarspill og kompleksiteten i komposisjonene og improvisasjonene. Men jeg hadde nok blitt litt forvirret over det utsøkte Hammond B3-spillet til Hawkins som «sniker» seg inn i hele produksjonen.
En ting som imponerer er de to saksofonistene og trompeteren, som jeg ikke hadde kjennskap til fra før. Men både John O’Gallagher, Chet Doxas og Joáo Almeida er musikere man virkelig skal merke seg, for de er med på å gjøre denne utgivelsen til en ytterst interessant og kreativ utgivelse.
En av komposisjonene er tilegnet lapsteel-gitaristen Susan Alcorn («Gone With / Interlude»), mens komposisjonen med tittelens «Braxes» godt kan være en hyllest til Anthony Braxton. Og gjennom hele albumet hører man at musikken er laget i nært slektskap med Braxton, Alcorn og mange flere av de kreative musikerne som holder til i bydelen Brooklyn i New York. Men selv om mye av musikken kan virke relativt fri, så er det også mange sekvenser som svinger relativt heftig, noe som gjør utgivelsen variert, men hele tiden med friheten som en grunnidé.
Gjennomgående er dette et slags studium i kreativitet skapt ut av små, enkle temaer, hvor sju ytterst kreative musikere skaper en utgivelse hvor alt henger sammen, og hvor alle involverte har blitt enige om hvilken retning de vil gå. Og et bedre musikalsk selskap tror jeg det er vanskelig å oppspore, selv i Brooklyn. Og som kronen på verket får vi noen utmerkede bass-soloer fra kapellmesteren som setter en høy standard.
Jan Granlie
John O’Gallagher ( alto saxophone), Chet Doxas (tenor saxophone, clarinet), Joáo Almeida (trumpet), Mary Halvorson (guitar), Alexander Hawkins (hammond B3), Mchael Formanek (double bass), Tomas Fujiwara (drums)
