Michiko Ogawa er en musiker og komponist, som på denne utgivelsen trakterer piano, orgel, synthesizer og shō (笙), et japansk instrument med fritt rørblad som stammer fra den kinesiske sheng-teknikken fra Tang-dynastiets tid. Hun alternerer med å bo i Berlin og California, og musikalsk spenner hun over samtidskomposisjon, improvisasjon og lydkunst, og utforsker lagdelte klangfarger og skiftende akustiske rom som beveger seg mellom intime detaljer og ekspansiv resonans. På sitt andre soloalbum, Pancake Moon, kombinerer hun tangentinstrumenter og shō med feltopptak gjort i Berlin i 2024, og i Joshua Tree National Park i California i 2022.
Vi får to relativt lange «strekk», «ashimoto no uchuu» (18:05), og «shizukana hikari» (20:15), eller egentlig fire. For hver improvisasjon har to deler. Om åpningen i det første sporet sier hun selv at «det minnet henne om døds- eller fødselsøyeblikket som gjentar seg. De transparente lydene fra synthesizere og pianoer, den nostalgiske, grove resonansen fra et gammelt og velbrukt Farfisa-orgel, og de dype overtonene fra shō flettes sammen og fremkaller minner som blinker forbi som en døendes siste øyeblikk». Men mot slutten skinner solen gjennom, omtrent som om man har sovet seg gjennom en drøm, ligger våken en stund, før man åpner øynene.
Det er fascinerende og relativt minimalistisk, og det forundrer meg ikke om dette er musikk som fungerer perfekt i en meditasjons- eller yoga-setting. Mesteparten er litt dystert, men det skinner et slags håp gjennom hele låten. Det endrer seg litt etter ca. 10 minutter, og vi far en litt lysere stemning, men fremdeles med litt lange toner i fafsa-orgelet og shōen. Og det er bare å holde øynene igjen og la bildene strømme på. For her er det mye som kan fremkalle et drømmebilde. Og denne følelsen fortsetter iandre delen av denne improvisasjonen. Men her føler jeg musikken blir mer dramatisk enn i den første, men like spennende.
Om «shizukana_hikari», forteller hun at «dette er en sang som utstråler mer varme, og skaper en følelse av å sveve i skogen, som om den kommer ut av hverdagen. Lyden, som transformeres uforutsigbart, men likevel flyter med underliggende sammenheng, aksepterer kaos, motsetninger og til og med uforståelighet». Men om disse to delene er så veldig forskjellige fra de to første, er ikke godt å si. Lange toner i orgelet og shō ispedd små innslag av de synthesizer og piano, og med et «tyngre» orgel, kan dette nesten føles som vi er blitt tatt med inn i et kirkerom, i alle fall i første delen. Den andre delen er «spinklere» i instrumenteringen, og jeg får nesten en følelse av at Stephan Micus har vært involvert. Etter hvert vokser låten, og jeg føler jeg igjen er plassert i et krikerom, hvor en musiker som Phillip Glass har stukket innom for å tilføre musikken litt av hans tematikk, før låten fades nesten brutalt ut og vi blir sittende igjen som et stort spørsmål.
De to (fire) delene er fascinerende lytting, og relativt uvant for en lytter med vestlige ører. Men det er det som gjør musikk til en fascinerende «idrett». Det dukker stadig opp nye stemmer som tilfører kunsten noe nytt som man fester seg ved, og som dukker opp gang på gang i situasjoner man minst av alt forventer det. Men om musikken har så mye med pannekaker å gjøre, er jeg kanskje mer i tvil om.
Jan Granlie
Michiko Ogawa (piano, organ, synthesizer, shō)
