I Norge har den moderne og rocka (eller jazza) folkemusikken hatt en solid oppsving de senere årene. Dette skyldes, ikke minst, konsertserien Tuvas Blodklubb og alt det andre kreative som presenteres på Riksscenen i Oslo. I de senere årene har det kommet en noen spennende og tøffe band innen sjangeren, og nå er et nytt band på plass, som går inn i tradisjonen med brask og bram.
Mikkel Rev spiller hardingfeleslåtter i rockeinnpakning med elektrisk gitar, trommer, el.bass og hardingfele. Røttene er godt plantet i hardingfeletradisjonene fra Vestlandet som «uttrykkast på eit høgt og støgt, rocka og noko improvisatorisk vis», som de selv sier. Folkemusikkjenneren Knut Utler kaller bandet for et garasjefolkband, en beskrivelse jeg absolutt skriver under på.
I reklameteksten for lanseringskonserten på Juret i Oslo skrives det «Etter mange år med surr og revestreker har Mikkel Rev endelig klart å lage ei plate som du kan høre på! Tenk deg hardingfele, elektrisk gitar, elektrisk bass og slagverk oppå hverandre. Musikken egner seg i alle slags lag og særlig i små lokale. Kom og dans med oss!»
Bandet består av Magnus Øydvin fra Aurland på hardingfele og vokal, Mats Nystam fra Stockholm på bass og vokal, Hans Mikkel Melhus fra Frosta på el.gitar og Ola Even Hogstad Hagen fra Frosta på trommer, og LPen inneholder åtte låter hvor de strekker folkemusikkbegrepet i, etter min mening, riktig retning. De startet som en punkduo i et bokollektiv på Ås, før de nå har funnet sin plass i den nyere folkemusikken, hvor de har plukket opp «fasinasjonen for reven som karakter i folketroen. men også som det kjappe, søkende, vakre og livsfarlige dyret som forsyner seg av alt som kommer i dens vei og gjør det til sitt. I folketroen skaper reven seg ofte om, og det er vel det Mikkel Rev også benytter seg av; evnen til å omskape ut av det blå. Slektskapet til revens iboende vesen er påtagende for bandet», sitat fra presseskrivet.
De åpner med «Springar etter Skranglejens», og vi forstår raskt at dette er et band som går rett inn i Tuvas Blodklubb og andre spillesteder hvor energien fra både folkemusikken og rocken befinner seg i forsetet. For her går det unna i svingene, og selv om det rytmiske og innpakningen er rocka, er det hardingfela som fører an. Jeg får en fornemmelse om at denne åpningslåta kunne vært gjort av svenske band som Hoven Droven, Hedningarna, Nordman og andre som har gått samme vegen.
De tar det litt ned i «Kongstunen», men ikke mer enn at vi (nesten) spretter opp av godstolen og foretar sprelske dansetrinn, men jeg klarer å beherske meg. Men jeg innser raskt at dette er et band vi skal merke oss. Det er solid spill over hele linja fra de relativt unge musikerne.
«Vind» er den første låten med vokal, og de tar det enda nærmere rocken i denne, før de går tett på de nevnte svenske banda i «Bestefarslåtten». Jeg vet ikke om dette er tradisjonelle slåtter de bearbeider, eller om det er selvlaget folkemusikk, men det spiller ingen rolle. Dette er en grådig tøff kombinasjon av syrerock og folkemusikk som fascinerer.
B-siden åpner med «Fresvikjen», en låt jeg mener jeg har hørt tidligere i en renere folkemusikkform, hvor gitaren får fritt spillerom til å gjøre låta til en skikkelig rocker, mens temaet blir spilt på hardingfela i elektrifisert form, før vi får møte «Kråka», og vi får mer rock – hamrende trommer, rocka vokal, utmerket gitarspill og med et bass-spill som passer perfekt inn i det hele.
Jeg ser for meg at dette bandet vil bringe mange unge musikkinteresserte til denne delen av folkemusikken, og bort fra de mange perfekt produserte artistene som fyller de store konsertscenene i Norge. Her er musikken akkurat passe «rufsete» til at også vi som befinner oss mest innenfor den friere jazzen, kan like det. For her er musikken tøff, røff, uhøytidelig og frisk, som sparker i mange retninger.
Tittelsporet «Ingen ro» er en litt haltende rocker som nesten kunne vært med på den første plata til Kajsers Orchestra, men med folkemusikk-energien godt plassert i bunn, før de avslutter med «Halling etter Anders Nedrelid», hvor vi får nok et eksempel på at den tradisjonelle, norske folkemusikken går helt perfekt sammen med rocka og punkete uttrykk.
I Norge er det en rekke utmerkede musikere som kombinerer jazz og folkemusikk. Og det er de jeg har vært mest opptatt av de senere årene. Men så kommer Mikkel rev og bokstavelig talt, rocker ved mine idealer. Ved siden av trioen Resjemheia staker de ut en ny og spennende retning for denne energiske og tøffe musikken. En utmerket utgivelse fra et band jeg anbefaler på det sterkeste.
Jan Granlie
Magnus Øydvin (hardanger fiddle, vocals), Mats Nystam (bass, vocals), Hans Mikkel Melhus (electric guitar), Ola Even Hogstad Hagen (drums)
