På skive

MILES DAVIS

«Rubberband»
WARNER RECORDS R2 599464

I 1985 ble Miles Davis i økende grad misfornøyd med hvordan plateselskapet Columbia fulgte ham opp og ga ut hans musikk. Da Columbia ikke ville gi ut innspillingen av Palle Mikkelborgs «Aura» som Miles vare en viktig del av, og som han hadde med seg fra Danmark, og da de dessuten løftet Wynton Marsalis fram som det store trompetnavnet i amerikansk jazz, fikk han nok.

Han tegnet derfor kontrakt med Warner Bros, og med «You’re Under Arrest» avsluttet han samarbeidet med Columbia. «Aura» ble riktignok utgitt av Columbia, men det var flere år seinere, i 1989. Den første utgitte plata til Miles Davis — i samarbeid med unge Marcus Miller — under den nye kontrakten ble spilt inn i Los Angeles i februar-mars 1986, og gitt ut i september 1986. Plata «Tutu» hentet sitt navn fra den sør-afrikanske rettighetskjemperen biskop Desmond Tutu, som i 1984 var tildelt Nobels fredspris.

Men Davis hadde vært i studio for Warner Bros. før dette. Etter overgangen, og mens Davis var i Los Angeles, gjorde han de første opptakene for Warner Bros. med LA-basert musikere i oktober 1985 og januar 1986.

I biografien «So What — The Life of Miles Davis», skriver John Swed om disse opptakene: «… The first thing [Davis] tried was «Maze», a quick harmonically recycling piece … that reflected his fondness for the R&B group Maze … Then he turned in a another direction, and with the help of Randy Hall, the singer and guitarist from «The Man with the Horn» sessions, put together the Rubber Band, a funk group largely made of LA-based musicians.

«Keyboardist Adam Holzman had been working with Hall, and first met Miles when the Rubber Band recorded at Ray Parker’s studio in LA between October 1985 and January 1986: ‘Miles wanted to do something poppy and really funky because he had just come off doing Human Nature and Time fter Time. So he started working with Randy apart from the rest of his band or his normal circle in New York — except that he brought Mike Stern out to play some guitar on one of the tracks’.»

Swed fortsetter: «They recorded at least twelve tunes, but all were set aside by Warners, apparently because they didn’t fit their image of [Davis].» Så med støtte i John Sweds formuleringer kan dette omtales som et tapt album. Med den fotnoten at det i så fall tydeligvis var plateselskapet selv som stanset utgivelsen.

Og i dag, fredag den 6. september, er platen her. Og jeg vet det er mange rundt om i verden som i dag kaster seg over nærmeste platepusher for å skaffe seg dette albumet.

Og vi i salt-peanuts* har selvsagt hatt albumet i hus noen dager, og det var med stor spenning vi satte den på første gang. Selv hadde jeg hørt Miles Davis flere ganger i de gjeldende årene. Først i Idrettens Hus i Molde i 1984 på den berømte «midnattsmessen». Så året etter samme sted, før han dukket opp på Sardines i Oslo den 7. juli 1987 og deretter den 27. og 28. oktober samme sted og samme år. Settlista på den siste konserten var som følger: «New Blues», «Perfect Way», «The Senate», «Me And You», «Human Nature», «Wrinkle», «Tutu (Part1)», «Tutu (Part2)», «MovieStar», «That’s What Happened», «New Blues», «Jean Pierre», «Portia», «Don’t Stop Me Now», «Carnival Time», «Burn», «Thomaas», «Time After Time», «Full Nelson (A Love Bizarre)», «Movie Star» og «Splatch». Og selv om jeg langt fra var fornøyd med bandet, særlig ved de to siste konsertene, framsto han på en litt ny måte og adskillig mer «moteriktig» musikalsk, og man ante at han var på vei mot et nytt musikalsk landsakap.

Derfor var det spennende å sette seg ned med den nye «Rubberband»-plata, og se hvor han befant seg musikalsk de dagene han var i LA for å spille inn det stoffet vi nå får servert.

Og la det være sagt med en gang: Nesten uansett hvilken periode i Miles Davis musikalske utvikling du er «blodfan» av, så vil møtet med «Rubberband» i beste fall bli en overraskelse!

Dette var en periode i musikklivet hvor diskoen hadde rådet en periode, og vi hadde merket at Miles ville være noe mer enn en jazzmusiker. Det kunne man se på klesstilen og måten hans å opptre på, som var litt annerledes enn hos den jevne jazzmusiker.

Men at musikken skulle ta såpass mye farge av tidsånden hadde jeg faktisk ikke sett komme. For her er mesteparten av musikken litt uinspirert disko og funk, som overhodet ikke er kvalitativt godt nok. Hadde hvem som helst av verdens jazzmusikere fått lov til å gå i studio med Miles Davis på det tidpunktet, ville de «gitt jernet» så til de grader at musikken ville sprute ut av høytalerne. Men det skjer dessverre ikke her. De fleste av musikerne Miles omgir seg med på disse opptakene er sikkert helt habile pop- og studiomusikere, som gikk til jobben med en tanke om at det ville bli «en vanlig dag på kontoret».

Riktignok gjelder ikke dette alle musikerne, men langt de fleste, og det er mange av dem som ikke leverer mer sammen med Miles enn om de skulle ha vært studiomusikere for Gloria Gaynor, Shalamar, Evelyn King eller et hvilket som helst middels diskoband fra LA. Det er egentlig bare i låta «Maze» hvor vi kjenner igjen «innpakningen» fra de gangene vi hørte han. For i den låta medvirker flere av de som i kortere eller lengre perioder spilte med Miles, så som Bob Berg (s), Mike Stern (g), Robert Irving III (keys) og perkusjonistene Steve Thornton og Marilyn Mazur.

Men Miles er den gode gamle. Han leverer akkurat det samme her som han gjorde de gangene jeg hørte ham på 80-tallet. Solid timing, spennende innspill og fine utgangspunkter for gode låter. Og låtene og spillet hadde ikke forandret seg så mye fra det andre han spilte fra, la oss si «Bitches Brew» og framover gjennom hans elektriske periode. Gangen i låtene er den samme, og akkurat den personlige stilen, improvisasjonene og tonegangene i låtene var veldig typiske for Miles.

Og på den bakgrunnen synes jeg dette er en spennende og interessant innspilling. Men det holder liksom ikke bare å være Miles Davis for at et såpass sammensatt ensemble skal fungere slik vi har forventet.

Men kanskje vil dette gi en slags oppblomstring for Miles og resten av hans musikalske historie. For det er ingen tvil om at det er mange unge mennesker som garantert vil kaste seg over denne innspillingen. For musikken har noe «ultrahipt» og akkurat riktig retroinnpakning over seg, som mange unge, nye jazzfans kaster seg over nå om dagen, men det er dessverre Ikke musikk denne anmelderen er «blodfan» av. Særlig gjelder dette de riffbaserte og altfor lettbeinede arrangementene og bakgrunnsvokalistene som på diskovis leverer sine strofer og er med på, tidvis, å gjøre dette til en nesten pinlig affære.

Nei, det er noe fundamentalt som mangler her. Kanskje skulle Miles allerede her samarbeidet med Marcus Millers å gitt han frie tøylet til å arrangere, som på den senere «Tutu»? Kanskje er det at heller ikke Miles gikk inn i disse innspillingene med hele sitt hjerte? Jeg vet ikke. Men platen er her, og den kommer helt sikkert til å bli spilt i heimen opptil flere ganger framover, om ikke annet for å høre en av de få, store parantesene i Miles Davis’ fantastiske, musikalske produksjon.

Jan Granlie

Miles Davis (tp, synth, keys, arr), Randy Hall (g, keys, arr), Mike Stern (g), Isaiah Sharkey (g), Michael Paulo (as, ts, fl), Glenn Burris (ts, as), Bob Berg (s), Rick Brown (tp, tb), Neil Larsen (keys, synth, dr.prog), Wayne Linsey (keys, b, dr.prog), Attala Zone Giles (arr, keys, synth b, b, dr.prog, g), Adam Holzman (keys, synth, synth b), Anthony «Mac Nass» Loffman (keys, dr.prog, samp, arr), Javier Linares (p, keys), Arthur Haynes (b, keys, dr.prog, arr), Robert Irving III (keys, synth, arr), Angus Thomas (b), Felton Crews (b), Keith Nelson (b), Vince Wilburn. Jr (dr, perc, arr), King Ericsson (congas, timbales), Munyungo Jackson (timbales, perc), Steve Thgornton (perc), Marilyn Mazur (perc), Steve Reid (el.perc), Ladisi (v), Medina Johnson (v), Lalah Hathaway (v), Kevin Santos (sound design), Pro Tools (sound design)