Moon Inhabitants er en ung, norsk kvintett, som består av Åsne Ausen Fossmark på tenorsaksofon, Mikkel Dahl Amundsen på trompet, Sondre Moshagen på piano, Johannes Wilhelm Burns Lykkås på kontrabass og Jørgen Fiske på trommer, «med en leken og spontan tilnærming til det komponerte materiale og en filosofi om at alt kan skje», som det sies i presseskrivet. Musikken er inspirert av 1960-tallets frijazz, med en moderne vri. «Resultatet er en energibombe med uforutsigbare kosmiske improvisasjoner og jordnær naivitet!», som jeg også har hentet fra presseskrivet.
Kvintetten er inspirert av musikere som Ornette Coleman, Albert Ayler, Carla Bley, svensk/norske Atomic og helnorske Motif, inspirasjonskilder soms låter godt i salt peanuts* sine ører.
De åtte komposisjonene er laget av Fiske, Dahl og Amundsen, pluss resten av bandet, og albumet er innspilt i Øra Studio Trondhem, med Kyrre Låstad bak spakene.
Fra første tone, er det ingen tvil om at bandet er inspirert av «heltene» over. Ikke like mye av Atomic og Motif, som av for eksempel Albert Ayler og Ornette Coleman. Men det er mange «helter» fra den begynnende frijazzen på 1960-tallet som disse fem, tydeligvis, har noen hyllemeter med i platehyllene.
For allerede fra start, i «Eudaimonia», raser de av gårde som befant de seg på et loft på Manhattan i den verste Vietnam-perioden i Sambandsstatene. Mens de i andresporet, «La Voiage dans la Lune», tar det fint ned, og vi nærmest kastes ut i universet med Amundsens trompet. Dette er en søkende låt som ville ha skapt furore på Sam Rivers Revbea-loft i 24 Bond Street på Manhattan. En søkende og fin sak med trompeten i fokus, før de plutselig, og sømløst, er midt inne i Ornette Colemans tidligee periode med Don Cherry, Charlie Haden og Billy Higgins i «Månebedotten». Og månebedotten er det lett å bli etter denne energiske overgangen, hvor Moshagen virkelig får briljere bak de utmerkede blåserne, før førstesiden avsluttes med balladen «Korall», hvor selv denne gjengen klarer å holde seg i skinnet når de skal gjøre en korall. Her er det, i første rekke, Ausen Fossmark som får vist seg fram med fint tenorsaksofonspill. Men hun får ikke holde på alene i front, for Amundsens trompet kommer og legger seg fint inntil saksofonspillet. I denne gåår de lenger mot nåtiden enn å se seg bakover til tiden før noen av disse musikerne var påtenkt, og det opprørske 1960-tallet. Men kanskje er det her de beveger seg mot Atomic, og komposisjonene til pianisten Håvard Wiik, som aldri er egnet for allsang eller klapping på en og tre. Det er en litt «skraglete», men fin ballade, som passer perfekt for kvintetten.
Andresiden åpner med tittelsporet, «Canned Luna», en kort innledning, før Ornette Coleman og Don Cherrys musikalske ideer fortsetter i «Ichthyology», med utmerket «fire flate»-spill i bassen, før trompet og tenorsaksofon kommer inn i en utmerket sekvens, hvor det hele oser av tidlig 1960-tall og Coleman. Det svinger infernalsk av bass-spillet, som trommene legger seg tett på, og vi får en strålende åpning på «andre sett».
Deretter får vi balladen «Is There No Alternative?», en fin ballade som vokser og vokser, før de tar det helt ned igjen med Moshagens piano og Ausen Fossmarks «forsiktige» saksofon, som lar låten vokse og vokse, før hele gjengen er på «føttene» og med tenorsaksofonen og trompeten i «førersetet», lager en utmerket låt fører over i nok en Ornette Colemansk skvens, før Moshagens piano overtar på fremragende måte. Her legger jeg også merke til det fine cymbalspillet i trommene og den, stadig, drivende bassen. Og det hele ender opp i en «fest» for oss som elsker den svingende musikken fra de beste på 1960-tallet. Men det er Amundsens trompet, sammen med Burns Lykkås sitt basspill som tar oss med inn for landing, får vi helt til slutt får Moshagens pianospill og Burns Lykkås sin bass, før de tar oss med over i avslutningslåten, «Dysmonia», hvor vi er tilbake i den relativt frie varden i Sam Rivers loft på Manhattan. Her åpner Ausen Fossmark med utmerket og frittgående tenorsaksofonspill, før hele gjengen kaster seg på, og gir oss en avslutning som smeller i veggene.
Det er tydelig at dette er siste låten, for her avleverer alle utrolig tøft spill med all den energien de klarer å mobilisere etter en lang dag i studio. Moshagen leverer en pianosolo som svinger utmerket, og hvor salige Don Pullen dukker opp i bakhodet, før han «legger landet åpent» for invasjonen fra de andre musikerne, og når trompeten kommer inn på sin sedvanlige og rå måte, flærres tapeten av veggene her i skrivestua, og vi får en tøff trommesolo fra Fiske, før vi får det heftige temaet igjen som en kort avslutning.
Hadde musikerne i denne kvintetten vært født noen år tidligere, og befunnet seg på Manhattan på slutten av 1960-tallet, da frijazzen hadde ytterst dårlige kår i New York, ville de sjokkert de mer drevne musikerne i jazzmetropolen. Men de er født langt senere, og har lyttet til de gamle «helter», og lært hva de gjorde, og endt opp med en plateutgivelse som, på alle mulig måter, hyller de beste av de beste fra den tiden, og som tar musikken videre inn i vår tid.
En strålende utgivelse!
Jan Granlie
Åsne Ausen Fossmark (tenor saxophone), Mikkel Dahl Amundsen (trumpet), Sondre Moshagen (piano), Johannes Wilhelm Burns Lykkås (double bass), Jørgen Fiske (drums)
