På skive

MOPPA ELLIOTT

«Jazz Band / Rock Band / Dance Band»
HOT CUP 172/182/183

Bassisten Moppa Elliott kjenner en del fra det mosomme og kreative bandet Mostly Other People Do The Killing (MOPDTK), som for noen år siden kom som en storm inn i «verdenseliten». For meg framsto Elliot som den viktigste kreative kraften i det bandet, og når han nå gir oss tre forskjellige band, fordelt på tre LPer eller to CDer, med et renspikka jazzband av moderne, amerikansk format, et rockeband og et «danseband», så er i alle fall mine forventninger skyhøye i det jeg putter den første platen i anlegget.

Det starter med jazzavdelingen, kalt «Advancing On a Wild Pitch», hvor han selv spiller bass, sammen med trombonisten Sam Kulik, barytonsaksofonisten Charles Evans, pianisten Danny Fox og trommeslageren Christian Coleman. Og allerede her begynner problemene å melde seg. Og jeg tror problemet faktisk henger sammen med at alle komposisjonene er gjort av Elliot, og de føyer seg altfor mye inn mellom mye av den litt intetsigende, amerikanske jazzen som dukker opp litt for ofte nå om dagen. Musikerne er dyktige nok, men komposisjonene mangler noe «å bite i». Det blir rett og slett litt kjedelig, selv om alle musikerne gjør så godt de kan for å gjøre jazzavdelingen til en höydare. Vi legger spesielt merke til fint trombonespill fra Kulik, en musiker vi ikke kjenner fra før, og så leverer Evans helt ok barytonsaksofonspill. Innimellom swinger det helt ok, men i lengden blir det rett og slett litt kjedelig, og et godt stykke fra den energien vi ha hørt ved flere tilfeller med NOPDTK.

De fire siste låtene på førsteCDen (eller LP nummer 2) er kalt «Unspeakable Garbage», og er første del (på CD) av platas rockeavdeling. Og her går det adskillig heftigere for seg. Det starter med «Rocks, MD», som har orgelet til Ronnie Stabs og barytonsaksofonen til Dr. Rocks i førersetet. Heftig, dansbart og ytterst tøff instrumental rock. I tillegg til Stabs og Dr. Rocks medvirker også gitaristen Nicky Picks og trommeslageren Daniel James Monaghan, ved siden av The Mop som Moppa Elliott kaller seg her. Vi får ni spor som vel mer kan kalles heftig jazz enn ren rock, på den måten at det er adskillig mer driv og trøkk i det som serveres her enn i jazzdelen. Og barytonsaksofonisten Dr. Rocks kjører på full «guffe» gjennom hele denne delen og løfter sporene betraktelig, spesielt i sporet «Punxsutawney», som kanskje er albumets tøffeste låt.

Siste del av albumet er danseavdelingen, kalt «Accelration Due To Gravity», og består av seks låter, hvor fem er skrevet av Elliott, mens den siste, «Power» er opprinnelig gjort av Kanye West.

Også her synes jeg det spruter mer energi ut av høgtalerne enn fra jazzdelen. Ved siden av Elliot på bass møter vi trompeteren Nate Wooley, som vi kjenner mye bedre fra jazzverdenen, det samme gjelder trombonisten Dave Taylor, mens resten av bandet består av Matt Nelson (as, ss), Bryan Murray (bs, ss, bcl), Kyle Sauliner (bs), Ava Mendoza (g), George Burton (p) og Mike Pride (dr). De låtene som er skrevet av Elliott når ikke helt fram etter min mening, det er på mange måter noe uforløst over det som leveres, så kanskje savner de barytonsaksofonisten Dr. Rocks fra rockedelen, som virkelig fikk den delen til å vibrere. Men det finnes unntak. I låten «Energy», synes jeg det skjer noe spennende, spesielt i trombonespillet til Taylor og trompetspillet til Wooley. Her får de virkelig mulighet til å slippe seg løs. Men generelt synes jeg ikke det er gjennomført godt nok. Et unntak er Kanye Wests «Power», hvor et stødig komp og blåserrekke holder stø kurs under åpningen til Matt Nelsons uortodokse altsaksofonspill.

Men generelt synes jeg kanskje Elliot har villet litt for mye med dette store prosjektet, uten helt å få ut potensialet som ligger hos musikerne. Men når de får anledning til å slippe seg løs, som i «Punxsutawney» og «Power» låter det strålende. Men det er litt merkelig at en såpass dyktig og kreativ musiker som Moppa Elliott kommer dårligst ut av det i den delen hvor han og hans medmusikanter skal spille jazz, for det er jo jazzmusiker han er, eller?

Jan Granlie

Moppa Elliott aka The Mop (b), Sam Kulik (tb), Charles Evans (bs), Danny Fox (p), Christian Coleman (dr), Ronnie Stabs (p, keys), Dr. Rocks (bs), Nicky Picks (g), Daniel James Monaghan (dr), Nate Wooley (tp), Dave Taylor (tb), Matt Nelson (as, ss), Bryan Murray (bs, ss, bcl), Kyle Sauliner (bs), Ava Mendoza (g), George Burton (p) og Mike Pride (dr)