Jeg hadde hørt rykter om det norske bandet Morgonrode gjennom en av mine norske gjester i radioprogrammet «Norsk jazz på norsk» på den digitale radiokanalen RadioJazz i København. Og jeg beit meg fast i navnet og musikken som noe særdeles originalt i skjæringspunktet mellom norsk folkemusikk, rock og jazz, med hovedfokus på folkemusikk.
Morgonrode er en kvintett bestående av Helga Myhr (hardingfele og vokal), Selma French Bolstad (nøkkelharpe, hardingfele og vokal), Rasmus Kjorstad (oktavfele og vokal), Fredrik Luhr Dietrichson (bass og vokal) og Andreas Skår Winther (trommer og vokal).
Debutsingelen «Tora» ble sluppet i november i fjor, og oppfølgeren «Kitte Kitte» kom i mars i år. Debutalbumet «Morgonrode» ble sluppet i mai og høstet gode kritikker
Morgonrode ble startet i 2015 av de tre fele- og hardingfelespillerne Helga Myhr fra Torpo i Hallingdal, Selma French Bolstad fra Ås i Follo og Rasmus Kjorstad fra Fron i Gudbrandsdalen, mens de studerte ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Etter å ha spilt sammen som trio i et år utvidet de bandet med haugesunderen Fredrik Luhr Dietrichson på bass, som mange vil kjenne fra blant annet Moskus, Skadedyr og Frode Haltli Avant Folk og Ålesunderen Andreas Skår Winther på trommer, kjent fra blant annet Melalodon Collective og Kjetil Mulelid Trio. Begge de to siste har bakgrunn fra jazzlinja ved NTNU i Trondheim.
Vi får seks komposisjoner, eller tradisjonelle, norske folkemelodier, alle arrangert av Morgonrode i fellesskap. Og hele veien synes jeg det er en gjennomført og fin reise i den norske naturen vi får være med på. Det meste av musikken er vokalbasert, og alle musikerne bidrar med dette på en fin måte, noe som gjør platen til en fin helhet, men vi merker oss spesielt Helga Myhr og Selma French Bolstad som de mest framtredende vokalistene.
Melodiene er i utgangspunktet hentet ut fra den norske folkemusikkarven. Men i motsetning til de mer tradisjonelle utøverne, går Morgonrode lenger i sin eksperimentering innenfor sjangeren. Fiolinistene kan absolutt sitt fag, og når Myhr «trøkker til» i tredjesporet, «Sylkjegulen», er det nesten umulig å la høyrefoten hvile. Og når det vokale kommer inn på slutten, er det nesten så man får hjemlengsel.
I fjerdesporet, «Kivlemøyane», kanskje platas fineste spor, får vi nydelig vokal fra Myhr, samtidig som kompet, det vil si alle unntatt French Bolstads hardingfele, legger et strålende og rocka komp under hardingfela og vokalen, og vi får en låt som ender opp i noe som godt kunne vært gjort av svenske Hedningarna eller finske Värtinnä. Tøffere enn toget!
Femtesporet, «Tora», som tidligere er utgitt på singel, sammen med det fine andresporet, «Kitte kitte», beviser at disse fem musikerne virkelig er noen man skal merke seg. De leverer moderne versjoner av den norske folkemusikkskatten, i moderne tapning, ikke like rocka som Gåte og ikke like jazza som Karl Seglem. Men tolkning av folkemusikken som ligger ett sted midt imellom, og alt er gjort på folkemusikkens premisser, så plukker de inn elementer fra andre musikksjangere der det passer dem å gjøre det.
Jeg må innrømme at jeg er svak for disse unge musikerne, som tar for seg den norske folkemusikkskatten, bearbeider den og lager sin egen musikk ut av den. Det er modig gjort, og jeg er ikke sikker på om alle tradisjonalistene i det norske folkemusikkmiljøet setter like stor pris på det de gjør. Men det bryr ikke de fem musikerne seg noe om. De lager musikk de selv liker, og det synes jeg de skal fortsette med, for denne debuten var strålende. Så pass dere, danske naboer, denne musikken kommer til å høres fra min leilighet på 1. sal gjennom sommeren.
Jan Granlie
Helga Myhr (hardingfele, v), Selma French Bolstad (nøkkelharpe, hardingfele, v), Rasmus Kjorstad (oktavfele, v), Fredrik Luhr Dietrichson (b, v) og Andreas Skår Winther (dr, v)
