På skive

MOTIF

«My head is listening»
CLEAN FEED CF395CD

Ole Morten Vågan er med i så mange bandsammenhenger at det nytter ikke å liste dem opp en gang. Men sentralt i hans musikalske karriere – helt siden begynnelsen – står gruppa Motif, som han vant «Young Nordic Jazz Comets» med i 2000.

Det er med glede vi kan rapportere at Motif fortsatt er under utvikling, fortsatt er sprelskt, levende, og medrivende! Etter bandets tiårsjubileum i 2009 er vi blitt bortskjemt med tre album fra deres side, 3-CD-boksen «Facienda» (2010), «Art Transplant» med Axel Dörner fra 2011. Og nå – endelig vil mange si – nye «My Head is Listening». Som «Art Transplant» er denne nye plata gitt ut på den portugisiske labelen Clean Feed til Pedro Costa.

Motif framstår i dag som en sekstett, med bandleder og komponist Ole Morten Vågan på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Håvard Wiik på piano, Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett, Eivind Lønning på trompet og tyske Michael Thieke på klarinett. Bandets nykommer Thieke kjenner vi ellers fra Håvard Wiiks Berlin-band «Der Lange Schatten».

Jeg innrømmer med en gang – jeg har alltid vært fascinert og sjarmert av Motif. Det er noe med deres stil, med Vågans låter og arrangementer, og ikke minst den eksplosive trioen som driver det framover – Wiik, Johansen og Vågan. Og musikken – som ligger midt mellom alvoret og latteren, mellom seriøs og humoristisk musikk. Her er musikalske røtter til Eric Dolphy, til Berlinsk cabaret, til amerikansk frijazz, til Kurt Weill, med referanser og hint som løper på kryss og tvers, men som hele tiden er umiskjennelig Motif.

Med den nye plata har de lagt nye alen til sitt stykke. Fra de var noe friskt og ungt, framstår de i dag, sytten år seinere som erfarne, reflekterte og tydelige stemmer. Det gjelder også den relative «junior» i bandet – Eivind Lønning.

Men fortsatt er friskheten der. Allerede i første sporet, platas tittelspor, hører vi det. Atle Nymo leverer en solo som svinger pisken over tradisjonene, mens Johansen og Wiik driver det framover. I den første delen er temaet en arytmisk seksjon som allikevel svinger. Før Thieke og Wiik roer det ned i et impresjonistisk samspill, før temaet kommer igjen, og Lønning sveiper over landskapene i en tradisjonsfestet trompetsolo. Det hele mens Vågan er et solid anker for det hele.

Og slik går no sporan’. Det er en letthet i framføringen av selv komplekse sekvenser som viser til fulle vilket teknisk og musikalsk nivå dette bandet beveger seg. «Beams, Dreams and Automobiles» er en nytelse i sitt «snublende løp» over tonegangene.

«Little Cage» – vi må anta en liten hyllest til John Cage – er en liten perle – som også viser hvordan moderne improvisert musikk også er nåtidas samtidsmusikk.

Nå kjenner ikke jeg til tonegangene til den unge mannen som bringer tenåringsjentene til nær hysteriets rand, og som etter presseomtalen å dømme hver gang han gjør ett eller annet, må være det største som har hendt i internasjonal musikk etter årtusenskiftet. Men jeg tviler på at Bieber er i nærheten av den ekvilibristiske lekenheten som Vågans «Ich Bin Ein Belieber» framføres med. Jeg tviler på om han i det hele tatt ville være i stand til å følge med på løpene.

Når introduksjonen og framføringsstilen til «Ballroom Glitch» antar Ellingtoniske overtoner, viser det seg allikevel at det ikke akkurat er «dansante» musikk som kommer. Det er kanskje mer «glitch» enn «ballroom». I framføringen her er det ingen tær som er blitt drept eller på annen måte utilbørlig blitt påført varige mén.

«The Guns of Amarone» – en åpenbar lek med mange gutters favorittforfatter Alistair MacLean sin kjente bok «The Guns of Navarone» – har lite av den ekspresjonistiske kampen og gnyet, men flust av den impresjonistiske spenningen og nervepirringen som boka oppviser.

Sjøen langt unna, «Lontano Sea», avslutter et helstøpt og drivende album fra Motif. Dette er musikk til å bli glad av – og i.

Johan Hauknes

Eivind Lønning (tp), Atle Nymo (ts, bcl), Michael Thieke (cl), Håvard Wiik (p), Håkon Mjåset Johansen (dr), Ole Morten Vågan (b)