På skive

NIELS CHRISTENSEN

«Er du klar over hvem jeg var?»
FORLAGET VILHELM ISBN 978-87-7171-536-1

Niels Christensen er, og har vært, en av Danmarks mest markante jazzprofiler siden han den 1. desember 1976 startet sitt virke som musikksjef på Montmarte i Nørregade i København. Her satt han i 12,5 år, og var med på å skape store deler av det vi i dag regner som en glanstid for jazzen i «kongens by» og i Danmark. Ved siden av har han hele tiden vært en ivrig amatørmusiker blant annet i Børneværnet og Nana Banana, to band som i en periode spilte jevnt og trutt over hele Danmark.

Han har tidligere skrevet bøkene «Montmartre i Nørregade – Mig og Monten» (People’s Press, 2010), «Rugsted Kreutzfeldt – Kom tilfældigvis forbi» (Gyldendal, 2016) og «Ama’r Nr. 1» (Her&Nu, 2017), hvor jeg særlig vil anbefale den første, hvor han mer grundig enn i sin nye bok, går gjennom sine år i jazzklubben Montmartre.

Han kan se tilbake på et langt liv for dansk og internasjonal jazz-, rock- og verdensmusikk, og i boken «Vet du ikke hvem jeg var?», som kommer ut denne uken, med boklansering i JazzCup i Gothersgade 107 i Klbenhavn i morgen (torsdag 10/10 kl. 16:00), forteller han rikt om sitt liv innenfor den rytmiske musikken. Og skal man tro ryktene, så kan det også bli en sjelden opptreden av Børneværnet. Bare det er verdt et besøk.

Og det er ikke bare rosen og glansdagene som blir beskrevet. Han går ikke av veien for å fortelle hva han synes har vært galt i den danske jazzen. Som for eksempel da Copenhagen Jazzhouse gikk til å kun hete Jazzhouse og endret musikkprofil, før de slo seg sammen med verdensmusikkscenen Global, flyttet fra sentrum og opp til en gymsal på Nørrebro, og musikken ble endret fra jazz til eksperimentell musikk, eller som den tidligere lederen i klubben, Bjarke Svendsen (som hoppet av da de flyttet til Nørrebro) kalte den musikken de skulle presentere: «eksperimentell samtidsmusikk», hva nå det er?

Videre forteller han om sitt liv etter Montmartre, om kortere og lengre engasjementer i forskjellige kulturorganisasjoner, kommuner og klubber, hvor ting heller ikke hele tiden ble gjort «helt etter boka».

Vi får historier om hans oppvekst og ungdom som rockebassist, og forsøket på å bli utdannet til gullsmed, hans favorittkonserter, hvor hans hang til brasiliansk musikk kommer godt fram. Og han forteller om sitt nære forhold til flere musikere, hvor jeg får en mistanke om at gitaristen John Scofield står i en særstilling. Vi får høre om hans jobb som lydtekniker, både i Montmartre og på flere av de andre stedene han har vært engasjert, om platene han har vært med på å produsere og/eller styre lyden på, og om hva som skjedde den gangen da København var europeisk kulturby i 1996. Vi får høre om hans og vennen og kollegaen Lars Thorborgs gedigne prosjekt «Jazz Visits», om Dunkers kulturhus, Frederiksberg kommune, om politiske forhold, og da særlig det musikkpolitiske, og om Børneværnet – dette svært originale bandet av amatører og proffe som med ujevne mellomrom dukker opp rundt om – blant annet med årlige konserter i Mandagsklubben på 5e.

Boken er på hele 462 sider, er lettlest og underholdende. Og det som sitter best igjen etter å ha lest boken, er tanken om hvordan personer som gjør en tilsynelatende god og hard jobb innenfor kulturlivet blir behandlet. Hvordan man uten nevneverdig god grunn kan si opp folk, og sende de ut i en verden uten altfor mange jobbtilbud å gå over til. Christensen har vært gjennom mange slike, hvor historien fra Frederiksberg kommune kanskje er den verste, hvor man på grunn av manglende personkjemi, blir «fyret», fordi noen høyere opp i hierarkiet ikke liker en. Men dette er jo en situasjon som ikke kun gjelder i Danmark, stillingsvernet for kulturarbeidere, kanskje spesielt innenfor jazzen, har aldri vært særlig god hverken i Danmark, Norge eller andre land.

Men Christensen er ikke bitter for alle jobbene han har måtte gå fra. Han har hele tiden startet på nytt med ny frisk, og på grunn av sitt store nettverk har han hele tiden fått nye oppgaver å bryne seg på innenfor musikklivet.

Nå arbeider han som anmelderredaktør i det danske jazzmagasinet JazzSpecial, en jobb han synes å trives i. Og det er tydelig at han har hatt god tid til å tenke over livet, der han har sittet på Nord-Sjælland, puslet i haven, organisert plater som skal ut til anmeldere, og filosofert over sitt liv i jazzens tjeneste.

Jeg vil absolutt anbefale å lese boken, særlig hvis du er interessert i å vite mer om den nyere, danske jazzhistorien, men også hvis du bare vil vite hvordan det er å «knokle» rundt fra jobb til jobb i kulturlivet, for å få endene til å møtes økonomisk. Og som han sier helt på slutten av boken: «Jeg vil kjempe til min siste dag på jorden for at respekten for musikken bevares. Og når jeg forsvinner over i mitt neste liv, forventer jeg ikke å høre klimprende harper eller kjønnsløse soprankor. Jeg håper jeg vil møte helt ny musikk. Musikk som ikke finnes i vår verden, og som jeg kan bruke mitt neste liv på å dykke ned i».

Godt sagt, Christensen!

Tekst: Jan Granlie