Trommeslageren Nils Are Drønen og saksofonisten Inge Weatherhead Breistein er begge svært aktive musikere i det bergenske jazzmiljøet, og begge arbeider med et bredt spekter av jazz, improvisert musikk, eksperimentell elektronisk musikk og støy. Den som er kjent med Tedans-konsertene og den fine Tedansfestivalen i Bergen, pluss flere av de bandene som er «knyttet» til stedet og det alternative jazzmiljøet i byen, kjenner garantert til de to musikerne.
Som duo fokuserer de på akustisk frijazz, med inspirasjon fra 1960- og 1970-tallet. Med røtter i tradisjonen fra den amerikanske og europeiske «nye» og alternative scene, er de også formet av nyere musikk, og duoens lyd inneholder både historiske og moderne elementer.
På internettet sier man følgende om duosamarbeidet: «Fra romslig lydutforskning til blues-rotede melodiske fragmenter beveger musikken seg gjennom frittgående improvisasjon, øyeblikk av melodiske og rytmiske motiver, både klare og dekonstruerte, og av og til en lydvegg-mentalitet og intensitet som balanserer frihet med form». Og dette er, etter min mening, en fornuftig forklaring på de energiske utblåsningene vi får på platens to, lange spor.
Det finnes en del duoutgivelser med tenorsaksofon og trommer innenfor den frittgående jazzen fra før. Paal Nilssen-Love er ofte medvirkende i de mest heftige av dem, gjerne sammen med saksofonisten (og trompeteren) Joe McPhee, saksofonisten Peter Brötzmann og Mats Gustafsson. Og jeg føler litt at Breistein og Drønen har tatt utgangspunkt i disse, når de treftes i Studio 109 i Bergen den 9. desember 2025, for å sette sammen en duoinnspilling.
Dette er relativt heftig og fri improvisasjon fra starten i «Temple of Deuce» til slutten av «Sturdu Crab». Selvfølgelig må de ha noen pusterom innimellom, men de er absolutt i mindretall. For dette er som å sende de to bergenserne ut på en marathon i sprintfart, hvor de to kniver om seieren fra første til siste meter.
Utgivelsen er blitt en ytterst energisk utladning, og selv om de tar det ned i enkelte øyeblikk, føler jeg energien hele tiden er til stede, og at de to gir «jernet» med plakater av Nilssen-Love, Brötzmann, McPhee, Gustafsson og alle de andre «råtassene» limt opp på studioveggene. Og alle, tror jeg, nikker anerkjennende til det de får høre på denne utgivelsen.
Spill den høyt, og naboene vil sporenstreks ringe etter noen som kommer med hvite frakker og tar deg med på isolat!
Jan Granlie
Inge Weatherhead Breistein (tenor saxophone), Nils Are Drønen (drums)
