På skive

NILS BO DAVIDSEN

«Hverdagsforvandling»
ILK 291CD

Den danske bassisten og cellisten Nils Bo Davidsen, er en musiker som trives i en rekke forskjellige sammenhenger. Det er nok å nevne Carsten Dahl Experience, Dahls Trinity-trio (med Carsten Dahl og Stefan Pasborg) og duo med pianisten Simon Toldam. Tidligere har han samarbeidet med musikere som Eugene Chadbourne, Ikue Mori, John Tchicaï, Tim Berne, Dave Liebman, Marc Ducret, Django Bates, Ray Anderson, Luther Thomas, Joachim Kühn, Herb Robertson, Richie Beirach, Adam Nussbaum, Tom Rainey, Peter Brötsman, Chris Speed, Iian Bellamy, Sam Yahel og Gary Thomas. Han har spilt fast med Bobby Previte’s «Pan Atlantic Band» med Benoit Delbecq, Wolfgang Puschnig and Gianluca Petrella, og i Danmark er han kjent for å ha spilt i sammenhenger med «When Granny Sleeps», Oknok Kongo, Phoenix City, Copenhagen Art Ensemble, Kasper Tranberg’s «Yakuza Shuffle» og Kasper Tranberg Trio, Butch Lacy Trio, Peter Bruun’s «Radar», Krister Jonsson Trio, Jakob Dinesen Trio, T.S. Hoegh’s «Locomotion Starsemble», Høeg/Davidsen/Osgood, Jan Kaspersen 6tet, Jacob Anderskov, Tranberg/Davidsen, Simon Toldam trio og STORK, for å nevne noen.

På «Hverdagsforvandling», møter vi han helt alene. Han har samlet stoff fra 2015 og fram til i dag, og vi hører han kun med cello og i noen tilfeller også piano. Derfor er det også en helt annerledes innspilling med «Bosse», og en helt annen side av musikeren vi får stifte bekjentskap med.

Vi får 11 solostykker, som likegodt kan gå inn under betegnelsen klassisk som jazz. For det er ikke en ren jazzplate «Bosse» har laget denne gangen. Hvis man skal sammenligne det med noe annet man har hørt fra den gode «strykeren», så må det bli duokonsertene jeg har hørt han gjøre med pianisten Simon Toldam, hvor han også trakterer celloen. Men her har han kun seg selv å stole på, noe som må ha vært en utfordring for den gode cellisten.

Det starter temmelig klassisk med «Belyst», en låt/improvisasjon som viser hvilken dyktig cellist han er, før det går over i den mer elektriske «Yderdøre», hvor celloen har blitt ikledd elektronikk, så den nesten høres ut som et kirkeorgel. Og det er utrolig vakkert.

«Mørkhøj» befinner seg litt i samme landskap, hvor «Bosse» spiller med seg selv i flere lag, mens «I forbifarten» er mer klassisk igjen. Her er det lagt på romklang, som gjør låten litt kirkelig i uttrykket, men langt fra det man er vant til å høre i et kirkerom, før vi får «Snefald» som kan fortone seg mer dramatisk enn et lett snøfall egentlig er. Det er kanskje slik dansker opplever vinterens første snøkrystaller, mens andre skandinaver tar slike hendelser mye mer med ro. Her får man også en slags kirkefølelse, på grunn av romklangen som gjør seg gjeldende både i cellospillet og pianoet. En fin og eksperimenterende komposisjon (eller strekk) som befinner seg et godt stykke unna jazzens komp-situasjon, som Davidsen ofte står i.

Og slik fortsetter det med eksperimenterende musikk for cello, som ligger nærmere samtidsmusikken enn jazzen i uttrykket. Men det man merker seg fort, er Davidsens fine teknikk og oversikt over celloens muligheter. Innenfor jazzen er det de senere årene kanskje bare David Darling som har vært ute med rene soloplater på cello. Og det blir helt feil å sammenligne de to med hverandre. Til det synes jeg Davidsen kommer såpass mye bedre ut, ikke minst på grunn av sine gode ideer rundt det å lage en plate. Her er det, på mange måter en helhet over det han har valgt å servere som sjarmerer, og som det er deilig å lytte til.

Og selv om mye av musikken lett kan forbindes med kirkerommet, så fungerer det svært godt. Og når han avslutter med «Middagsro», når det begynner å dra seg mot 40 minutter, så har vi vært gjennom en usedvanlig vakker reise i celloens lydunivers, som både er spennende, fascinerende og vakkert.

Jan Granlie

Nils Bo Davidsen (c, p)