Nite Bjuti er en trio som består av Candice Hoyes, Val Jeanty og Mimi Jones, en trio med afro-karibiske artister som bruker elektronikk, vokal, bass, haitiske trommerytmer, sampling og «spoken word» for å dyrke sin reise. De henter inspirasjon fra en århundregammel haitisk folklore kalt «Night Beauty», om en jente hvis bein begynner å synge i hennes liv etter døden, hvor hennes ånd søker rettferdighet. De sier selv at de spiller for å gjenoppdage den begravde diaspora-skjønnheten i verden, transcendental på tvers av generasjoner». De improviserer for å «bygge lag med et intimt fellesskap både internt i bandet og med publikum». De debuterte på Jazz at Lincoln Center som en del av feiringen av den internasjonale kvinnedagen i 2018.
Nå har utgivelsen minwi ankommet skrivestua, og vi får høre Candice Hoyes på vokal, pedaler og tekst, Mimi Jones på bass, vokal og pedaler, og Val Jeanty på trommer og elektronikk. De har også invitert med fløytisten Nicole Mitchell og trompeteren Milena Casado på hver sin låt.
De starter med «Ode to Octavia», og får de avrunder med «Mombfire», hvor Mitchell er gjest, får vi deilig reise inn i den haitiske folklore-tradisjonen, gjort på trioens egen måte og som viser at også Intakt Records er varierte i utvalget av artisten som inngår i katalogen.
Det er en slags helhet over platen, hvor historiene fortelles på «kvinners vis», og som ikke sikkert er helt i tråd med myndighetenes synspunkter. Det kan man mest høre ut fra musikken, som ofte er litt «klagende», men ytterst spennende.
I de låtene hvor gjestene er med, trompeteren Milena Casado i tredjesporet «Blaxk Mermaids», hvor spillet ligger tett på det Arve Henriksen serverer, og som gir et godt tilskudd til den tromme- og vokalbaserte låten, og i sistelåten «Wombfire», hvor Nicole Mitchell tilfører fint fløytespill til det elektroniske.
Musikken er basert på den vokale og det perkussive, med bassen som en fellesnevner som holder det hele sammen, og hele vegen forteller de tredamene historier som går rett i sjela. De er dyktigee musikere som lager en musikk, i alle fall jeg,, sjelden hører. Det er tydelig at det er tekstene som er viktige, men i noen av låtene, som for eksempel i den litt funky «Piezoelectricity» driver bass-spillet det hele fint framover under tekstformidlingen, som blir en blanding av diktlesing og sang.
En spennende utgivelse som muligens hadde gitt meg enda mer, om tekstene hadde vært enklere å lese i coveret. Men en original utgivelse som opplyser og gleder og som er med på å åpne opp for en musikalsk tradisjon, i alle fall ikke jeg kjente altfor godt fra før, fra tre utmerkede formidlere og musikere.
Jan Granlie
Candice Hoyes (vocals, pedals, text), Mimi Jones (bass, vocals, pedals), Val Jeanty (drums, electronics), Nicole Mitchell (flute), Milena Casado (trumpet)
