Utgivelsen «Stockholm Connection» er en gullgruve for venner av frilynt musikk og all galskapen som foregikk rundt på en del scener på slutten av 70-tallet.
Denne trippelCDen er en samling med musikk som hele tiden stiller spørsmål om hva musikk er eller skal være. Og til å stille spørsmålene og også, til dels, gi svar på hva musikk kan være, har man satt to av Sveriges mest utagerende og tøylesløse musikere gjennom tidene, saksofonisten Bengt «Frippe» Nordström og trommeslageren Sven-Åke Johansson.
På CD1 får vi servert Sven-Åke Johanssons verk «Rotationer för stor Orkester», et relativt frittgående verk med en rekke elementer av den frijazzbølgen som mange mente var med på å ødelegge jazzen, mens andre tok den til sitt hjerte og elsket den. Innspillingen er gjort i EMI Studios i Stockholm den 22. mars 1970, og det hele blir styrt med myndig hånd av Sven-Åke Johansson.
Personlig vil jeg hevde at denne gjengen med musikere, med Johansson i spissen, lå et godt stykke før sin tid, og utfordret publikum på en måte som fikk en del jazzjournalister til å se rødt.
Et svært band med de fleste av de frijazzmusikerne som på den tiden regjerte i Sverige, og som hadde latt seg inspirere av bl.a. trompeteren Don Cherry og orkesterlederen George Russells opphold i landet. Her går det unna så det svir i veggene.
I dag vil vi nok akseptere dette mye mer enn man gjorde den gang, og innimellom vil jeg hevde at det finnes mange interessante og heftige sekvenser her, som tenderer opp mot det Paal Nilssen-Love Large Unit, Peter Brötzmann Chicago Tentet og Fire! Orchestra gjør nå om dagen.
På CD2, som har fått tittelen «Kostym» møter vi Bengt «Frippe» Nordström sammen med Sven-Åke Johansson pluss den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach i en innspilling fra klubben Fasching i Stockholm den 19. november 1977. Det starter med en duo med Schlippenbach og Johansson, og ei kollektiv improvisasjon hvor man kan høre hvor godt disse to musikerne passer til hverandre. Johansson er en slags frijazzens Elvin Jones, der har raser av gårde i ekspresstogfart, mens Schlippenbach gjør så godt han kan for å holde følge. I coverheftet til boksen, kan man lese en anmeldelse fra Orkesterjournalen i januar 1978, hvor skribenten Anita Westin hadde anmeldt en konsert med Johansson og Sclippenbach fra hörsalen i Kulturhuset i Stockholm. Hun starter med tittelen «Oväsen istället för musik», og denne anmeldelsen er nesten verdt prisen alene for boksen. Jeg siterer: «Men var det bara jag i hela hörsalen som inte kunde begripa att detta var musik, detta oväsen og dessa obehagliga ljud som frambringades? Visst kände jag igen ljuden. Dom hade jag hört förut nån gång när jag befunnit mig i en verkstad og gjort industrireportage». Nå skal ikke jeg ta fra deg gleden over å lese hele anmeldelsen, men kun gjengi avslutningen: ”Sanhåallet innehåller så pass mycket elände att det inte finns någon anledning att göra musiken till ett lika stort elände. Gör man det så har man ju givit upp fullständigt”.
I andre låta, «Kavaj», tilkommer «Frippe» og gjør muligens «eländet» enda verre for Westin. Personlig synes jeg han bringer inn mye fint i den anarkistiske musikken. Særlig har han noen fine bidrag i fjerdelåta «Rutig», som fanger opp mye av historien fra slutten av Coltrane og framover. Her bidrar også Johansson med originalt trekkspillimprovisasjoner.
CD3 har fått tittelen «Girls From Småland» med låttitler som «Sävsjö», «Västervik», «Oskarshamn» og «Eksjö». Denne er også innspilt på Fasching, men noe senere (1982), og «Frippe» bidrar kun på en låt, «Ekksjö». Dermed er det fritt fram for Schlippenbach og Johansson og gjøre akkurat hva de vil (selv om jeg ikke tror at de oppfører seg nevneverdig annerledes om «Frippe» hadde vært med hele veien). Men det blir noe spesielt med bare disse to på scenen. Her synes jeg de to har utviklet seg en hel del fra forrige opptak, musikken er mer oversiktlig, de har kommet «lenger» i improvisasjonskunsten og det hele låter mer profesjonelt. Schlippenbach har på mange måter funnet ut hvor han vil i mye større grad enn på «Kostym», og Johansson spiller mye mer dynamisk enn tidligere. Morsomt er det også å høre Schlippenbach i duo med trekkspilleren Johansson. Svenskere blir det ikke!
Derfor er dette også den mest interessante platen rent musikalsk, men skal man se historisk på det, så er jo «Relationer för stor Orkester» en godbit av de store, og samlet sett så viser alle tre platene en utvikling hos musikerne som er interessant å følge.
Joel Grip i Umlaut skal ha all ære for denne samlingen. Uten han og Umlaut Records hadde vi aldri fått mulighet for å høre denne praktfulle, stygge, kreative og morsomme musikken.
Jan Granlie
Sven-Åke Johansson (dr, acc), Alexander von Schlippenbach (p), Bengt Nordström (ts), CD1: Peter Hennix, Torsten Eckerman, Maffy Faley, Lalle Svensson (tp), Bo Lindenstrand (as), Gunnar Lindquist, Roland Keijser, Tommy Kløverhult, Bernt Rosengren (ts), Gunnar Bergsten, Göran Freese, Allan Olsson (bs), Bjørn Alke (c, b), Lennart Sandsjö (b), Ove Karlsson, Mats Hagström (c), Kjell Norlén (g), Bampe Karlsson, Gunnar Nyberg, Bengt Berger (dr)
