På skive

NOW IS NOW

«The Buffering Cocoon»
JAZZLAND 377 904 5

En av de musikerne som på sensommeren har gjort furore i Norge, er keyboardisten Jason Lindner. Han spilte både på Punkt i Kristiansand og på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo for kort tid siden, og nå er han ute med sin første utgivelse på det norske selskapet Jazzland, selv om han har utgitt to album i eget navn tidligere i USA.

Mest omtale og blest har han nok fått etter at han var med på David Bowies siste innspilling «Blackstar». Og i likhet med et par andre jazzmusikere som var med Bowie på hans seneste innspillinger, har han fått relativt stor oppmerksomhet, spesielt i Norge.

Men på «The Buffering Cocoon», står han mer eller mindre på egne ben, sammen med bassisten Panagiotis Andreou og trommeslageren Justin Tyson.

Lindner kommer fra det ytterst kreative musikkmiljøet i bydelen Brooklyn i New York, og startet med heavy metal i barndommen, før han gikk over til bebop og blues som tenåring. Det var på 90-tallet at publikum virkelig begynte å få øynene opp for hva han holdt på med, da han ledet et stporband på jazzklubben Smalls i New York. I tillegg var han klubbens huspianist i perioden etter åpningen i 1994. Han gjorde sin første plateinnspilling med eget band, «Premonition» i 1998 (utgitt i 2000), og han arrangerte debutplaten til vokalisten Claudia Acuña, «Wind from the South».
I 2004 hadde han et band med saksofonisten Jaques Schwarz-Bart, trompeteren Avishai Cohen, bassisten Reggie Workman og trommeslageren Gene Jackson, og i 2006 gikk han videre i sin musikalske utvikling med noen av de samme musikerne, pluss Baba på beatbox. Her var også Panagiotis Andreou med pluss Mark Guiliano på trommer, som også var en av disse musikerne som fikk en masse spillejobber på grunn av samarbeid med David Bowie.

I 2015 var lykken der for Lindner, da han var i studio en lang periode i forbindelse med Bowies plate «Blackstar». Her spilte han keyboards og piano.

Og nå er han tatt inn i varmen hos Bugge Wesseltoft på etiketten Jazzland. Og når man hører musikken og lukker igjen øynene, kan man nesten se Bugge sitte der og smile. For dette er nok musikk so går rett inn i hjerterøttene hos Bugge. Det er elektronisk hele veien, med mye keyboards, og med bassen og trommene som tette følgesvenner.

Da jeg spilte gjennom denne platen første gangen, må jeg innrømme at jeg ble skeptisk. For denne musikken ligger milevidt fra der jeg til daglig oppholder meg musikalsk. Men ikke dermed at det ikke har en rekke kvaliteter. I dette tilfellet føler jeg meg rett og slett litt gammel. Men jeg har gått gjennom platen en rekke ganger, og stadig dukker det opp spennende sekvenser som er fascinerende, som det rocka partiet i fjerdelåta «Motion Potion». I tillegg liker jeg groovet i det åttende sporet «Pergamos»

Men 13 låter med denne trioen, blir rett og slett litt for mye for meg. Jeg hadde likt det bedre hvis bandet hadde vært mer variert, som for eksempel Bugges New Conception of Jazz var det i sin opprinnelige utgave.

Dette er helt sikkert musikk som blodfans av keyboardets muligheter sammen med skarpe trommer og en dyktig el.bassist vil elske, men for undertegnede blir det rett og slett litt i overkant.
Men jeg skal spille den mye. Når det drar seg mot fredag kveld, og det er på tide å starte helga, vil denne platen passe utmerket for å få opp stemningen, kanskje spesielt hos de som ikke kaller seg jazzfrelste (men hvem tør egentlig å gjøre det i våre dager?).

Produksjonen er det ingenting å sette fingeren på. Musikerne kan sitt håndverk og resultatet tyder på at vi virkelig har med fagfolk å gjøre.

Men dessverre går det litt inn det ene øret, og litt for fort ut av det andre hos meg, selv om gjennomstrømningen der oppe er blitt dårligere og dårligere med åra.

Jan Granlie

Jason Lindner (keys, p), Panagiotis Andreou (b), Justin Tyson (dr)