På skive

OWEN BRODER

«Heritage – The American Roots Project»
ARTISTSHARE AS0158

I den senere tiden har vi blitt vant til at mange amerikanske jazzmusikere tar for seg sin opprinnelige folkemusikk, gjerne kalt «americana» eller country, og gjort sine egne jazzifiserte versjoner av den. En av de som har hatt størst suksess med dette er gitaristen Bill Frisell, som har brukt mange innspillinger på å dokumentere sine versjoner av den amerikanske musikken som gjerne var populær lenge før jazzen inntok deler av landet.

Owen Broder har satt sammen sitt Heritage-band for å «gå løs på» sine amerikanske røtter, og gjøre sine versjoner av denne musikken. Og hvis man tror man får noe a la Bill Frisell, Charlie Haden eller andre som har tolket denne musikken, så bør man søke andre steder enn til Broders univers.

For her får vi jazzmusikk som ligger et godt stykke unna de forannevnte. Det er på mange måter ikke slik vi hadde trodd en jazzmusiker i 2017 ville uttrykke seg, for denne musikken kan høres ut som en sammenblanding av et mindre korps av brassbandtypen og et litt større jazzensemble.

Det starter med «Going Up Home», som gjør meg svært mistenksom. Solister er vibrafonisten James Shipp og trombonisten Nick Finzer, hvor det kan høres ut som om, særlig sistnevnte, har mer klassisk skolering enn jazzbakgrunn, ut fra hvordan han spiller.

Det fortsetter med «Wherever This Road Leads», og vi føler oss mer på hjemmebane. Her leverer Finzer en fin solo som oser av god jazz, før det hele endres med Sara Caswells fiolinsolo og vi er langt inne i amerikanernes irske arv. Det swinger fint av Caswells spill, og vi ble plutselig revet vekk fra jazzkonserten og over i en irsk/amerikansk fest. Det er muligens ikke så mye irsk i det, men sprelsk, amerikansk folkemusikk slik den utøves i Midt-Vesten.

«Jambalaya», arrangert av Bill Holman, åpner med fint fiolinspill fra Caswell som glir over i swingende jazzfiolin a la Svend Asmussen, og vi begynner å trives skikkelig. Trompeteren Scott Wendholt overtar med en fin solo over et komp som virkelig får det til å røre seg i høyrefoten, og hele låta er en perle av swingende jazz i litt «upper class»-miljø.

«Cripple Creek» ligger et stykke fra for eksempel Jim Pepper og andre med indianeravstamming, og høres mer ut som det er den hvite «overklassen» som inntar indianerreservatet. Men det er fint spilt, særlig legger vi merke til Scott Wendholts trompetsolo og det fine kompet med trommeslageren Matt Wilson i spissen. Her bidrar også Broder med en fin tenorsaksofonsolo.

Og slik fortsetter det. Vi får flere tradisjonelle, amerikanske låter som blir behandlet, muligens, litt for sterilt til at jeg virkelig «tenner» på det. Men vi legger hele tiden merke til Sara Caswells drivende og fine fiolinspill, som er med på å gjøre deler av innspillingen spennende. Likeledes leverer Wendholt en rekke godkjente trompetsolier.

I tre av låtene bidrar de tre vokalistene Wendy Gilles, Kate McGarry og Vuyo Sotashe, noe som er med på å endre litt av lydbildet og gi det hele mer «kjøtt på beina». Og i den fine balladen «Wayfaring Stranger», synes jeg det fungerer godt, selv om ingen av de tre vokalistene er navn vi kommer til å lete rundt i platebutikkene for å finne plater med. Det blir litt for mye trestemt sang som kanskje passer bedre på Broadway enn i en enkel stue på Frederiksberg i Danmark.

Men platen er annerledes og et godt stykke fra det forventede, selv om ingenting er revolusjonerende. Alt er «røddig spellt» fra ytterst velutdannede musikere, som spiller nesten litt for perfekt på de enkelte instrumentene, og vi får gode arrangementer hele veien. Men om platen kommer til å surre på spilleren i heimen altfor ofte, er jeg slett ikke sikker på.

Jan Granlie

Owen Broder (s), Sara Caswell (vio), Scott Wendholt (tp), Nick Finzer (tb), James Shipp (vib, perc), Frank Kimbrough (p), Jay Anderson (b), Matt Wilson (dr), Wendy Gilles (v), Kate McGarry (v), Vuyo Sotashe (v)