På skive

PARTI & MINUT

«Dålig sikt och regn»
EL DINGO RECORDS ELDCD 07

Det er blitt sagt det før, og det blir sagt igjen. Av og til ramler det plater inn i spilleren, med band som man ikke har særlig kjennskap til fra før, men som overrasker kraftig. Denne gangen skjedde det med andre (?) CDen til den svenske trioen Parti & Minut!

Jo, man kjenner et par av musikerne fra før, trompeteren Johan Norin, tubaist Per-Åke Holmlander og trommeslageren Christopher Cantillo serverer 11 låter som høres ut som de er gjort av tre musikere fra New Orleans som er på vei hjem en tidlig morgen etter en altfor fuktig fest. De snakker sammen og diskuterer, men det høres ikke ut som det er de store verdensproblemene de forsøker å løse. De skifter samtaleemner hele veien, og det hele er ytterst sjarmerende og morsomt.

Det starter med Norins fine «Blues for oss» der alle er venner og man tar sitt første glass på det første stoppestedet på vandringen rundt i New Orleans, før vi får «Kul för dig» (også av Norin), hvor trompeteren synes at de to andre har det litt for morsomt på hans bekostning, kanskje,  og Holmlanders fine «Baktanke» (det ligger alltid en tanke bak, særlig når man er på bar), før diskusjonen tar seg kraftig opp med Sam Rivers «Dazzle», hvor Norin argumenterer kraftig for sine synspunkter.

Deretter begynner Norin å bli ufin og kaller neste låt for «Tjocka». Jeg vet ikke om han slenger skit til en forbipasserende, men det ligger mye kjærlighet bak, det er lett å høre ut fra den fine melodien, og de vandrer lystig videre på vei mot hotellet.

Så er man over hos Kalaparusha Maurice McIntyre for å få seg et siste glass på morgenkvisten. Og her kvitterer de med «African Walk» hvor Holmlander prøver å bevise at han kan gå rett, før Sonny Rollins entrer lokalet og til ære for den aldrende saksofonisten spiller de hans «John S», det virker som de har noe å bevise… og de beviser det, med dommeren over alle dommere hengende i baren med et glass bourbon. Men også her starter de en heftig diskusjon, men nå får ikke Norin argumentere alene. Nå melder også Holmlander seg på i et slags munnhuggeri, og vi får en praktfull utgave av låta.

Norin erklærer høylytt at «Man vänjer sig», hvor man setter seg rolig ned for å finne igjen balansen, før altsaksofonisten Arthur Blythe stiger inn med sin «For Fats/Mama Mae», og de tre svenske turistene bukker ærbødig og viser for alle som vil lytte at dette er en trio som kan swinge, vel så bra som lokalbefolkningen.

Men de tre ender selvsagt på «Soptippen», Med Norin i førersetet, og her faller de nesten helt til ro. Men ikke helt. Norin gir seg ikke. I et kort øyeblikk gjør han de siste krampetrekninger og utbasunerer «Två… lite till». Vi kaller det en opptelling før man entrer det lugubre hotellet, mens sola kommer opp over hustakene i byen, og alle er enige om at det har vært en strålende fest!

«Dålig sikt och regn»? Kanskje hjemme i Skandinavia, ja, men ikke der hvor disse tre musikerne har tilbragt denne natta!

Jan Granlie

Johan Norin (tp), Per-Åke Holmlander (tuba), Christopher Cantillo (dr)