Den meksikanskfødte vibrafonisten, marimbisten (heter det det?), improvisasjonsmusikeren og komponisten Patricia Brennan har blitt hyllet som «en av instrumentets nyere ledere», blant annet i The New York City Jazz Record. Hun har vunnet en rekke priser, blant annet i DownBeat , og ble nylig kåret til «Årets vibrafonist» i den 73. årlige DownBeat-kritikeravstemningen.
Hun arvet en dyp kjærlighet og verdsettelse for musikalske tradisjoner fra begge foreldrene, i tillegg til at hun ble eksponert for den musikalske rikdommen i hjembyen Veracruz i Mexico. Hun begynte å studere musikk som fire-åring, spilte latinamerikansk perkusjon mens hun hørte på salsaplater med faren, og lyttet til Jimi Hendrix- og Led Zeppelin-plater med moren. Rundt samme alder begynte hun å spille piano, inspirert av bestemoren sin, som var konsertpianist.
Da hun var 17 år ble hun valgt ut blant musikere over hele Amerika til å være en del av Youth Orchestra of the Americas. I løpet av denne tiden turnerte hun i alle land i Amerika og opptrådte med kjente musikere som Yo-Yo Ma og Paquito D’Rivera.
Før hun flyttet til USA, spilte hun med de beste symfoniorkestrene i Mexico, som Xalapa Symphony Orchestra og Minería Symphony Orchestra. Hun hadde også vunnet flere priser i marimbakonkurranser og konkurranser for unge kunstnere i Mexico og i utlandet.
I 2004 ble hun tatt opp ved det prestisjetunge Curtis Institute of Music i Philadelphia, hvor hun fikk spille sammen med noen av de beste musikere fra hele verden og dirigenter som Simon Rattle og Charles Dutoit.
Hennes søken etter frihet i sitt musikalske uttrykk førte henne improvisasjonsmusikk og komposisjon. Og det gikk ikke lang tid før hun var en musiker man ringte til når man ville ha med vibrafon og/eller marimba i bandet sitt. På den måten dukket hun opp i blant annet John Hollenbeck Large Ensemble, Michael Formanek Ensemble Kolossus, Matt Mitchells Phalanx Ambassadors, Mary Halvorsons Amaryllis, Arturo O’Farrills Afro Latin Jazz Big Band, blant andre grupper og kollektiver.
I den senere tid har hun markert seg med flere utmerkede, egne prosjekter, hvor den seneste kom i fjor med tittelen Breaking Stretch, og som ble hyllet, blant annet her på salt peanuts*.
På sin nye utgivelse finner vi henne i et litt nytt musikalsk landskap, hvor hun samarbeider med fiolinistene Modney og Pala Garcia, bratsjoisten Kyle Armbrust, cellsten Michael Nicolas, pianisten Sylvie Courvoisier, gitaristen Miles Okazaki, bassisten Kim Cass, trommeslageren John Hollenbeck og Arktureye på elektrronikk, mens hun selv trakterer vibrafon, elektronikk og marimba, og det hele blir dirigert av Eli Greenhoe.
De sju komposisjonene er gjort av Brennan, og alle har forbindelser med himmellegemer, og alle låtene er skrevet ut på grafiske partiturer.
Å lytte til de sju komposisjonene blir som å ligge på rygg ute i naturen en sen kveld hvor det er stjerneklart, og du kan studere himmelens millioner av stjerner. Og mye av de improvisasjonene som fremføres kan mer enn gjerne være noe i nærheten av hva, i alle fall jeg tenker, ved å se opp på stjernene. I og med at dette er grafiske partiturer, blir musikken utformet av de tankene og ideene den enkelte musiker har, med utgangspunkt i Brennnans «tegninger».
En annen musiker som har operert på samme måte, er saksofonisten Anthony Braxton. Og mye av den musikken vi får servert, kan i flere tilfeller sammenlignes med Braxton sine «verk». Men Brennan er en helt annen komponist enn Braxton, og de musikerne hun har involvert i prosjektet er ikke de samme som Braxton har samarbeidet med, så musikken blir annerledes. Det er vibrafon og marimba som ligger fremst i lydbildet, og som drar oss inn i de enkelte sekvensene og er den som styrer utviklingen av hver låt. Noe hun gjør på fremragende måte. Og fra åpningen med «Antlia» og til de avslutter med «When You Stare Into The Abyss» er dette en ytterst interessant og spennende reise i det ytre univers, hvor vi møter musikere som forstår nøyaktig hva Brennan har tenkt og som kommer med innspill og «kommentarer» som gjør denne platen til en usedvanlig interessant seanse. Og de innspillene vi får fra flere av de andre musikerne er strålende. Det er bare å lytte til noen av soloene til Courvoisier – de er utsøkte.
Ofte er det sånn at man som anmelder gjerne vil sammenligne og plassere musikken iinn i en eller annen bås. Of The Near And Far er en utgivelse som er helt egen, men som er innom en rekke andre påvirkninger innimellom. Men som helhet er dette et «verk» som står fjellstøtt på egne ben, og hvor Brennan har fått med sine venner inn i sitt musikalske univers hvor hun er «sjef».
En fantastisk spennende utgivelse.
Jan Granlie
Patricia Brennan (vibraphone with electronic, marimba), Modney (violin), Pala Garcia (violin), Kyle Armbrust (viola), Michael Nicolas (cello), Sylvie Courvoisier (piano), Miles Okazaki (guitar), Kim Cass (bass), John Hollenbeck (drums, percussion), Arktureye (electronics), Eli Greenhoe (conductor)
