Den finske saksofonisten og fløytisten Pertti «Pepa» Päivinen, er en av legendene innenfor den finske jazzen, både med egne prosjekter og i andres band. Det nye Peacepipe-bandet skiller seg fra de vanlige saksofon/fløyte-piano-bass-trommer-kvartettene ved at pianoet er erstattet av gitar. Bandet består av gitaristen Timo Kämäräinen, bassisten Ville Herrala og trommeslageren Mikko Hassinen, og vi får åtte komposisjoner, jeg formoder er laget av Päivinen. Han bidrar som kapellmester og som fløytist og saksofonist i denne
Jeg hørte bandet på konsert under Tampere Jazz Happening for noen uker siden, og jeg må innrømme at jeg gikk derfra med en litt blandet følelse, men det kan musikken i fysisk format gjerne rette opp. Og allerede fra start i låten «vihmoo» opplever dette som adskillig friskere enn det jeg fikk høre på konsert.
Her er musikken mye mer oppdrevet og «rocka», og Päivinens tenorsaksofonspill er utmerket over det «unge» kompet. Hans spill hat en del av John Coltrane i seg, men ikke mer enn at musikken blir personlig og særpreget. Andresporet «on one foot» er mer slik jeg hørte bandet på konsert. Her spiller Päivinen fløyte, et instrument det skal mye til for at jeg liker altfor godt. Av de finske jazzmusikerne synes jeg veteranen Juhani Aaltonen er den som markerer seg sterkest som fløytist, og Päivinen må nok stille seg litt i køen bak hans eminente spill. Dette er en ballade hvor gitarspillet kommer fint fram, og bass-spillet til Herrala er, som alltid, en fornøyelse å følge.
Deretter følger den, nesten, enda roligere «tuulenvire», som jeg synes blir relativt stillestående, men med fint strykebass-spill. Før vi får «trying», hvor vi egentlig er tilnbake til start, og Päinvinen utfolder seg både på fløyte og barytonsaksofon, som kanskje er det instrumentet han forbindes mest med. Dette er også en relativt rocka låt som fungerer fint i bandet, og som jeg føler musikerne har fått noen skikkelige utfordringer med. Fint driv og utmerket spill fra kapellmesteren.
«koillismaa» er en fløytelåt, som kan beskrive det flate skogslandskapet Finland er preget av, og det føles nesten som vi svever over de endeløse skogene med fint, musikalsk følge, før vi får «bermudan kaksio», hvor de vender tilbake til det «røffe» og «tøffe». Nok en relativt komplisert komposisjon som musikerne takler på utmerket måte, og med Päivinen med fint tenorsaksofonspill i front.
«up towards celestial dimensions» er, kanskje, platens mest eksperimentelle sekvens, med bass og perkusjon i starten før gitaren setter an en akkord og tenorsaksofonen kommer inn i en utmerket sekvens mellom saksofon og gitar. Åpent og fint, og med utmerket bassassistanse, før de avrunder med «sääksmäki», hvor de forlater oss med en litt tung, fin og litt rocka låt, hvor Päivinens tenorsaksofonspill leder oss gjennom en utmerket komposisjon. Og det er tydelig at medmusikantene trives svært godt i dette musikalske landskapet. For her svinger det utmerket fra alle fire, med Päivinen i front, nærmest, svevende over de andre i en utmerket solo. Og når Kämäräinen kommer inn med sin gitarsolo, er det bare å lene seg tilbake og nyte det fine spillet. Mot slutten får vi også en (litt) lang trommesolo, som nesten tar oss tilbake til Edward Vesalas mest rocka spill, før de ender i en fin og kort avslutning.
Å høre bandet pieacepipe på plate ga meg mye mer enn å høre de på platesleppet i Tampere. Det begynner å bli en del år siden sist jeg hørte Päivinen som orkesterleder på plate. Og de gode minnene fra den gang blir forsterket på denne varierte utgivelsen, hvor jeg best liker de mer rocka sekvensene hvor kapellmesteren trakterer tenor- og barytonsaksofon, og hvor gitaren får utfolde seg. Men vi skal helle rikke glemme det utmerkede bass-spillet til Herrala eller trommespillet til Hassinen, som begge er med på å gjøre dette til en variert og fin utgivelse.
Jan Granlie
Pepa Päivinen (flute, tenor saxophone, baritone saxophone), Timo Kämäräinen, (guitar), Ville Herrala (bass), Mikko Hassinen (drums)
