I år er det 50 år siden pianisten Per Aage Brandt og Karsten Vogel utga sin første plate sammen. Og nå mange år etter, får vi servert 10 friske låter, servert på sølvfat. Ti gode eksempler på dansk avantgarde i sin opprinnelige form.
På slutten av 50-tallet og begynnelsen på 60-tallet, var Per Aage Brandt og Karsten Vogel høyt profilerte musikere i avantgarde-miljøet i Danmark, et miljø som hadde sin hovedbase i København. Det spesielle med avantgarde-jazzen på den tiden i Danmark, var at de ofte ble spilt både i TV og radio.
I andre halvdel av 60-tallet kastet Vogel jazzen på båten for å konsentrerte seg fullt og helt om bandene Burnin ‘Red Ivanhoe, Secret Oyster og Birds of Beauty. Han turnerte flittig i hele verden blant annet som solist med Robert Taylor og Lone Selmer.
Per Aage Brandt ble opptatt av poesi og språkfilosofi, hvor han har skapt seg et navn som blant annet har ført til professorater i California og Ohio. Han er bosatt i Frankrike og har blant annet studert språk ved Sorbonne i Frankrike.
Kort etter årtusenskiftet ble deres musikalske samarbeid gjenopptatt, og sammen har de gjort konserter både i Frankrike og København, blant annet under Vinterjazz tidligere i år, hvor de to, pluss bassisten Flavio Perrella og trommeslageren Birgit Løkke gjorde en fin konsert i bokhandelen Rævel og Pinsvinet på Vesterbro (anmeldelse av konserten kan leses her: https://salt-peanuts.eu/consert/monk-og-coleman-i-bokhandelen/)
I oktober i fjor gikk de to i studio sammen med den danske trommeslageren Klaus Menzer og den italienske bassisten Flavio Perrella. Resultatet ble 50 minutter med ekstatisk jazz og flotte passasjer i en ikonisk ramme.
Det er klart at både Brandt og Vogel er inspirert av det som var avantgarde på tidlig 60-tall, og man kan føle John Tchicais sjel sveve over det hele. Likeledes er det mye Ornette Coleman i flere av sporene, blant annet det fine tittelsporet «Cry», som godt kunne vært gjort av «sjefen sjøl». Andre steder føler man Albert Aylers tilstedeværelse sterkt.
«Cry!» er blitt en fin plate fra fire musikere som kjenner sin historie bedre enn de fleste. Brandt spiller fint piano med en slags Paul Bley-tilnærming, mens Vogel veksler mellom forbildene etter hvilken saksofon han benytter. Rerrella og Menzer er med på å legge grunnen for at de to hovedpersonene kan boltre seg som de vil med ni låter gjort av Vogel eller Brandt eller de to sammen, pluss avslutningssporet, som er en fin (Ayler)-versjon av «My Funny Valentine».
En spennende retroplate, som vil glede alle venner av 60-talls avantgarden, og som det, mer enn gjerne, kan drikkes en duggfrisk bayer til.
Jan Granlie
Karsten Vogel (as, ts), Per Aage Brandt (p), Flavio Perrella (b), Klaus Menzer (dr)
