På skive

PER TEXAS JOHANSSON

«Stråk på himlen och stora hus»
MOSEROBIE MMPCD119

Den svenske klarinettisten, saksofonisten, fløytisten og oboisten Per Texas Johansson, har hatt en varierende vei gjennom sitt voksenliv som jazzmusiker. Han startet opp med Thore Swanrud, Gugge Hedrenius og Stockholm Jazz Orchestra på 90-tallet, samtidig som han spilte med vokalisten Lena Nyberg. I 1996 gjorde han, sammen med vokalisten Rebecca Törnqvist, det fine albumet «The Stockholm Kaza Session», og to år ettrer kom hans soloplate i eget navn, den fantastisk gode «Alla mina kompisar», som fremdeles er en av undertegnedes favoritter. Så fulgte «Man kan lika gärna leva» før det ble svært stille rundt Johansson på jazzscenen. Kanskje ble an mer aktuell hvis man ble syk og havnet på sykehus i Sverige, for da kunne man møte på sykepleieren Per Texas Johansson. For i en rekke år lot han klarinetter være klarinetter, og ville heller gjøre en «skikkelig jobb».

Men så, i 2014/15 var han plutselig tilbake med det strålende albumet «De långa rulltrapporna i Flemingsberg», som ble tildelt «Gyllena Skivan» i Sverge, og som vi i salt peanuts* likte svært godt (les anmeldelsen HER). Så dukket han opp i trio med trommeslageren Konrad Agnas og pianisten Johan Graden (med Mats Äleklint som gjest) med platen «Bakgrundsmusik» (anmeldt HER). Og tidlig i år, var han igjen tilbake, denne gangen i trioen Orakel, sammen med bassisten Tobjörn Zetterberg og trommeslageren Konrad Agnas, som utga en av årets fineste plater (anmeldelsen kan du lese HER). I tillegg er han med i trioen JH3 ledet av trommeslageren Jari Haapalainen og med Daniel Bingert på bass i et helt annet musikalsk uttrrykk.

Men nå er han her med nok et soloprosjekt. «Stråk på himlen och stora hus» kan nesten tolkes som «De långa rulltrapporna i Flemingsberg», to litt lyriske og humoristiske titler. Her har han med trommeslageren Konrad Agnas, vibrafonisten Mattias Ståhl, fiolinisten Josefin Runsteen, harpisten og vokalisten Margaretha Bengtsson, vokalisten Rebecka Törnqvist, pluss vokalistene Sara Isaksson og Peter Linberg. Og i første låt, «Lethe», hvor Johansson spiller obo (tror jeg) over en korlignende bakgrunn, overrasker han med en musikk vi ikke hadde sett komme derfra. Et litt svevende parti musikk hvor man heller mer til det klassiske enn jazzen. Men i andresporet, «Siffror opch tecken» er jazzen på plass. Kontrabassklarinett, vibrafon og trommker, i en heftig «lek» som låter kun som Johansson. Strålende!

Så følger «En klunga bildas», med vakkert tenorsaksofonspill over harpe og marimba, som også bringer oss til et litt annet musikalsk landskap enn vi hadde forventet. Det er vakkert spilt, og mye kan tyde på at den godeste Johansson har lyttet til en annen type musikk før denne innspillingen enn tidligere.

Tittelsporet, «Stråk på himlen och stora hus» er også litt annerledes enn vi hadde forventet. Men her er han et godt stykke inne i jazzen igjen. Musikken er mikset litt skarpt, og obospillet er nesten litt skjærende, men holder seg innenfor. Og Johansson spiller riktig flott i denne låten, hvor de andre musikerne legger en fin og løs bakgrunn. Vi får en fin vibrafonsolo av Ståhl, som også er mikset litt skarpt, men ikke såpass at det blir plagsomt for undertegnedes slitte øreganger.

«Börja om igjen» preges av marimba og klarinett over et fint trommekomp i beste jazzlandskap. Og her er det ingen grunn til «at börja om igjen», for her swinger det upåklagelig med strålende klarinettspill i front, og med en herlig kommunikasjon mellom klarinett, marimba og trommer.

«Blues i dis» er en deilig blues for klarinett, marimba og trommer. Og etter hvert som platen går, legger vi merke til Agnas varierte og fine trommespill. Han er de senere årene blitt en mye benyttet trommeslager, noe vi forstår svært godt. For en mer kleksibel trommeslager skal man nok lete en stund etter, også i Sverige. Dette er blitt en blues som er akkurat så tilbakelent og fin som en slik blues skal være, og Johanssons spill er strålende.

Så følger «Här börjar regnbågen» en neddempet ballade, som innimellom heller litt over i det nesten klassiske, men som holder seg innenfor, «Allt var som vanligt» som swinger deilig mellom klarinett, marimba og trommer, «Jalusi», hvor jeg synes noen av instrumentene er mikset litt vel skarpt, og hvor Johanssons fløyte kanskje forsvinner litt, og «Flimmer», som swinger fint, før de avslutter med «Barballad» med tekst og vokal skrevet av Rebecka Törnqvist, som er en nydelig avslutning på en variert og, stort sett, veldig fin plate.

Produksjonen er gjort av Johanssons våpendrager i HP3, Jari Haapalainen. Og jeg er ikke helt eng i noen av hans valg innimellom. Men siden vi har å gjøre med noen av de beste, svenske jazzmusikerne per i dag, så skal vi ikke klage. Jeg gleder meg til en gang å høre dette bandet live. For i en livesituasjon må dette låte fantastisk.

Jan Granlie

Per Texas Johansson (cl, bcl, kontrabasscl, obo ts, fl), Konrad Agnas (dr), Mattias Ståhl (vib, mar), Josefin Runsteen (vio), Margaretha Bengtsson (harp, v), Rebecka Törnqvist (v), Sara Isaksson (v), Peter Linberg (v)