Phil Haynes er en veteran fra New York som har vært på jazzscenen i byen i 25 år, og som nå underviser ved Bucknell University i Pennsylvania. I løpet av disse årene har han medvirket på mer enn 85 plateutgivelser på en rekke amerikanske og europeiske plateselskaper.
Mange har sammenlignet trommespillet hans med mestere som Jack DeJohnette, Roy Haynes og Elvin Jones, og hans over 60 forskjellige komposisjoner er blitt sammenlignet med komposisjoner fra blant andre Duke Ellington, Charles Ives, Charles Mingus og Art Ensemble of Chicago. Han har gjort plater med en rekke utmerkede musikere, så som saksofonistene Anthony Braxton, Ellery Eskelin og David Liebman; trompetistene Thomas Heberer, Herb Robertson og Paul Smoker; bassistene Mark Dresser, Ken Filiano og Drew Gress; keyboardartistene David Kikoski, Denman Maroney og Michelle Rosewoman; vokalistene Theo Bleckman, Nicholas Horner og Hank Roberts, fiolinisten Mark Feldman, samt komponistkollektivet Joint Venture.
Han er hele tiden på vegen med flere spennende ensembler, og denne høsten bør han være opptatt med å turnere med bandet Free Country, som nå i oktober kommer med den viktige, politiske utgivelsen Liberty Now!. Men det er vel fare for at den oransje idioten av en presidenten setter en stopper for dette prosjektet nesten før de er kommet i gang.
Free Country består av Haynes selv på trommer og vokal, Hank Roberts på cello og vokal, Jim Yanda på gitar og vokal og Drew Gress på bass og vokal. Dette er bandets femte utgivelse etter Free Country (1997), The Way The West Was Won (2002), Something Beattes (2013) og ‘60/’69 My Favorite Things (2014).
Det er over ti år siden siste utgivelse, og dette nye dobbelt-albumet er innspilt i 2024 (den første CDen) og i perioden 1996 – 2013 (den andre CDen). Og selv om de to platene er innspilt over en lang periode, er det Haynes og bandet sine protester over hvor det amerikanske samfunnet er på veg.
De åpner med Yandas komposisjon «Situation Ethnics», som (nesten) befinner seg i string swingen, men med klare referanser til den nyere jazzen. Her presenterer alle musikerne seg på en fin måte, med Yandas gitar og Roberts cello i front. Det svinger upåklagelig fra de fire, selv om jeg kanskje synes Haynes trommer ligger litt for langt framme i lydbildet.
Gjennomgående er denne første CDen en behagelig og tilbakelent seanse, som er mye mindre klare i sitt politiske budskap enn for eksempel Charlie Haden og Carla Bley var med sitt Liberation Orchestra, som kun spilte inn sine kritiske, politiske plater når det var republikanerne som styrte USA.
Tøffere blir det i tredjesporet «Strands of Liberty», som er skrevet av Haynes, hvor det behagelige og tilbakelente er erstattet av sinne. Og når de gjør Roberts-komposisjonen «Higgens», beveger de seg et godt stykke inn i det frittgående.
Hele denne første platen er preget av fire musikere som, jeg føler, i utgangspunktet oppholder seg i forskjellige deler av jazzen, og som forenes i et spennende og tøft landskap i denne konstellasjonen. Vi får det, i utgangspunktet, relativt «streite» gitarspillet til Yanda i kontrast med Roberts sine friere erfaringer. Disse blir fulgt til døra av bass-kameleonen Dave Gress, som jeg tror du kan sette i nesten hvilken som helst jazzsammenheng, og han leverer utmerket spill, og Haynes, som i denne sammenhengen, samler troppene på en utmerket måte.
Låtene er fint fordelt mellom de fire musikerne, og det er også noe av det som gjør denne utgivelsen til en fin opplevelse. På den første platen forelsker jeg meg lett i Gress sine to komposisjoner «Diaphana» og «Confetti» og de fire komposisjonene til Haynes, «Strands of Liberty», «Corner Store Strut», «Joy» med sjarmerende vokal, og sistesporet «Dawn on the Gladys Marrie» gir et godt bilde på variasjonen i hans virkeområde. Denne innspillingen ble gjort rett etter at trompeteren og bandets gode venn, Herb Robertson forlot vår verden, og inspirasjonene fra han er absolutt til stede gjennom alle de 12 sporene.
Den andre CDen føles (kanskje) enda mer som en kritikk enn den første, og med åpningssporet «The Way The West Was Won» svinger perfekt med Yandas fine gitarspill, før vi får den gamle slägeren «She’ll be Comin’ Round the Mountain» i en original og tøff versjon. På denne platen er ingen av komponistene nevnt. Men jeg har en mistanke om at de her serverer låter som er kjente for det amerikanske folket, og som vi nordboere kanskje ikke har så stor kunnskap om. Andresporet svinger fint i et slags frittgående landskap hvor countryen ligger tett på bandet. Og cellospillet her er formidabelt. Deretter følger «Revolution» og jeg får (nesten) en følelse av at dette kunne vært noe Eugene Chadbourne kunne ha gjort, før vi får «Dakota Hymn», som er frijazz med resitasjon, og som har en såpass «uggen» stemning som sikkert mange amerikanere føler stemningen er akkurat nå.
«Johnny Guitar» er countryjazz av beste merke med akkurat passe smørvokal, som passer perfekt inn i helheten, før vi får en fin versjon av «Joshua Fought the Battle of Jerico», med gitar, cello og bass over en slags trommemarsj. En spennende og annerledes versjon.
Så følger «Simple Gifts» med utmerket arco-spill på cello, slik vi kjenner det fra Roberts sine solokonserter, før vi får «Respect» med bluesfeeling både på gitar og cello, hvor det hele svinger upåklagelig og fint.
Både «Respect» og den neste, «What’s Going On» er hentet fra albumet ‘60/’69 My Favorite Things, hvor de feirer seieren til det arbeidende folket i borgerkrigen. Begge er fine blueslåter, og «What’s Going On» har fin vokal over et fint ensemblespill, hor versjonen gjøres original på grunn av det fine cellospillet sammen med gitaren.
«To Ancreon in Heaven» er en relativt rølpete versjon a nasjonalsangen, hentet fra The Way The West Was Won i en herlig vokalversjon, før de drar det «helt ut» instrumentalt mot slutten. En ytterst morsom og tøff versjon, som nesten overgår Jimi Hendrix sin versjon fra Isle of Wight-albumet., før vi får «The Defence of Fort McHenry» med raslende bjeller, strykebass og strykecello sammen med vokal i en låt som inneholder mye dysterhet og med tekst av Francis Scott Key, og som passer perfekt sammen med den foregående. Vi får en nydelig gitarsolo i det de sømløst går over i «America the Beautiful» fra andrealbumet, før de er over i Aaron Copelands «Fanfare for the Common Man», som amerikanerne går opp i stram giv akt, når den framføres. Men kanskje ikke i denne utmerkede versjonen, hvor de samtidig med at de hyller USA, legger inn en kraftig «bismak» hvor de viser at ikke alt ved dette landet er bra.
Så avslutter de denne protestutgivelsen med «What a Wonderful World» med temaet blir spilt fint på gitar, før vokalen kommer inn med en resitasjon av teksten (med eget tillegg), som gjør denne versjonen til noe helt annet enn for eksempel Louis Armstrongs versjon, som kanskje er den mest kjente.
Dette er kanskje blitt en av de viktigste plateutgivelsene fra Sambandsstatene på lang tid. Kanskje vi må tilbake til Haden og Bleys store orkester for å finne noe som sparker såpass hardt oppover, samtidig som de holder godt rundt de under seg. Dette er en sterk utgivelse hvor jeg føler andreplaten er mer direkte, politisk kritisk enn den første, mest på grunn av at de her gjør egne og ytterst originale versjoner av mer eller mindre kjente låter fra «den amerikanske sangboken». Og om den oransje presidenten går til det skritt å forby avspilling av disse to platene på amerikansk radio, får framtiden vise. Men det hadde ikke forundret meg, slik han holder på om dagen.
Dette er blitt en utmerket utgivelse jeg kommer til å spille ofte, når den oransje dukker opp på tv-skjermen sammen med alle «noldusene» rundt ham og i MAGA-bevegelsen. Så får vi se hvor lenge utgivelsen blir tilgjengelig etter utgivelsesdatoen den 17. oktober.
En obligatorisk utgivelse for oss som ikke oppholder oss i de kristenkonservatives ekle og forurensede andedam!
Jan Granlie
Hank Roberts (cello, vocals), Jim Yanda (guitar, vocals), Drew Gress (double bass, vocals), Phil Haynes (drums, vocals)
