Den britiske trioen Phronesis har de senere årene vært noe av det hotteste på den britiske jazzscenen. Men å kalle trioen for britisk er en sannhet med modifikasjoner. Riktignok er pianisten Ivo Neame britisk, men bassisten Jasper Høiby er pære dansk, og trommeslageren Anton Eger er vel det man kan kalle skandinavnis, med røtter i Sverige og Norge og med fast tilhold i Danmark i flere år.
Men nå er de tre bosatt i England, hvor de nyter tilværelsen i en rekke forskjellige band, som så godt som alle har en viss suksess.
Derfor skulle man også forvente at vi fikk servert en innspilling i toppklasse når disse tre musikerne slår sine ideer sammen for plate og masse konserter.
Phronesis, eller Fronesis, på norsk, kommer fra den greske filosofen Aristoteles, og er «en intelektuell kompetanse som omfatter praktisk visdom/klokskap/fornuft, en skjønnsmessig evne som erverves gjennom erfaring over tid. Aristoteles skriver om fronesis som evnen til å handle på en klok måte, til å se hva som er fornuftig å kunne, til å treffe riktige avgjørelser i konkrete sammenhenger, til å begrunne valg, å tolke lover, osv, og som forutsetter moralsk dygd» (Store norske leksikon).
Og denne filosofien passer perfekt til denne trioen. Her er det masse erfaring ute og går. Vi møter tre musikere som har lært seg håndverket musikk gjennom en rekke år, og gjennom flere bandprosjekter.
Dette er trioens sjette utgivelse siden debuten «Organic Warfare» i 2007, og det er et band som har vokst med årene. Komponistoppgavene er jevnlig fordelt mellom de tre, og i stil, humør og vitalitet ligger de tett opp til hverandre, noe som selvsagt kommer av at dette er musikere som har spilt mye sammen.
Der ligger også faren med et slikt band. Musikken kan ofte bli litt for lik gjennom et helt album, men jeg synes de klarer seg så vidt unna «er-det-ikke-på-tide-å-sette-på-kaffen»-syndromet, som ofte dukker opp når man hører en plate hvor mye av musikken blir lik.
Jeg synes de redder seg i land, bl.a. med Høibys fine og originale «Stillness» som kommer som tredjelåt, og Egers «Ayu» som kommer som låt nummer seks. Her får vi en litt annen følelse enn på de andre litt like låtene.
Men alt er nærmest perfekt gjennomført. Det er tre dyktige musikere vi møter, og selv om jeg synes Neames pianospill blir vel perkussivt over lange strekk, og at de gjentar seg litt fra låt til låt, så holder dette i lange baner. Hans pianospill på nevnte «Ayu» er interessant og spennende.
Høiby er en glitrende god bassist, og han følger godt opp den lange, gode, danske basstradisjonen. Og bak det hele raser Eger av gårde som om han spilte med Marius Neset også her.
Sammen har de laget en fin plate, som jeg foretrekker å spille i deler. Det blir rett og slett litt for mye av det gode å spille hele platen i ett strekk. Men det kan selvsagt ha noe med meg og gjøre…
Jan Granlie
Jasper Høiby (b), Ivo Neame (p), Anton Eger (dr)
