På skive

POVL DISSING / IRENE BECKER

«Zoo Sange»
OLUFSEN RECORDS DOCD 5344

Vokalisten Povl Dissing kjenner de fleste fra samarbeidet med Benny Andersen. Men han har også samarbeidet med jazzmusikere som norske Brass Bros og med danske jazzsmusikere på platen «That Lucky Old Sun» på Stunt Records.

I 1996 var han i studio sammen med keyboardisten Irene Becker, og sammen har de laget en samling sanger med tekster av den danske poeten Vagn Lyndbye fra hans bok «Dyrefabler» fra 1994.

Med seg på platen har de to gitaristen Pierre Dørge, vokalisten Hanne Boel, saksofonisten Morten Carlsen, bassisten Michael Friis og, originalt nok, trommeslageren og perkusjonisten Hamid Drake (!), som vi er vant til å høre i adskillig mer frittgående landskaper enn dette.

Det er Becker som har laget de fleste melodiene, men hun har overlatt «Månen» til husbonden Pierre Dørge.

I Danmark er det nesten ingen vokalister som er mer «jazz» enn nettopp Povl Dissing. En ting er hans helt særegne stemme, som aldri er det man kanne kalle klassisk vakker, men den har et klart særpreg, som kjennetegner han blant alle andre vokalister. I tillegg har han en «timing» som er enestående og veldig «jazz».

Dette er kanskje i første rekke tenkt som en barneplate. Men de fine melodiene til Becker og tekstene til Lyndbye passer like godt for voksne. Vi får morsomme sanger om en litt bedrøvet okapi, en filosofisk treskonebb (den eneste gjenlevende fugl i Balaenicep-slekten), pelikanen og gibonapen, hvor Dissing er pelikanen og Hanne Boel er apen, og hvordan de to forelsker seg i hverandre. Vi får en sang om en ettertenksom stork, en om hvordan sebraen ser på sine striper, den utdødde fuglen dronte, som er en smule oppgitt over mennenskeheten, dikteren selv i selskap med et neshorn, en elskovssang for orangutanger og en blues for bisonen. Vi får også en sang om Zoo etter stengetid, og en om månen, før de avslutter med en vuggevise for neshornet.

Og hele veien er det ettertenksomme, morsomme og fine tekster Becker har satt melodi til. Og hele veien synger Dissing og Boel strålende, med et bakteppe av musikere som passer perfekt til tekstene.

Jeg føler at hele platen er en slags tale fra dyrene til oss mennesker om at vi må ta vare på naturen og dyrelivet, og at de med disse tekstene forsøker å snakke oss til fornuft, ved å fortelle om sine sjebner. Og som talerør inn i det menneskelige språket (i dette tilfelle pære dansk), bør vi lytte til hva de forskjellige dyrene og fuglene forteller oss i disse tekstene. For de er dype, samtidig som de er morsomme, og de har virkelig noe å fortelle oss om å ta vare på dyrene og naturen.

Boken kom ut i 1994, og platen ble innspilt i mars 1996, men innholdet har, om mulig, enda mer aktualitet i dag, enn de hadde da de ble skrevet eller innspilt. En fin, politisk, sterk og fin plate fra et dansk/amerikansk «hold» som vet hva de snakker om!

Jan Granlie

Povl Dissing (v), Hanne Boel (v), Irene Becker (keys, p, caxix), Morten Carlsen (taragot, ts), Pierre Dørge (g), Michael Friis (b), Hamid Drake (dr, tablas, perc)