Det er litt merkelig, men ofte kommer de riktig gode platene litt i «bulk» ned i postkassen eller i post i butikk hos Clas Olsson her på Voss. Men platen med Psoas er en av de som har blitt liggende, men allikevel inngår den ikke blant de som jeg har prioritert – før nå. På den ene siden er det synd, men samtidig kan det også virke positivt, at vi får et «løft» i sommerregnet (som føles som det nesten har vart siden september i fjor).
Psoas er en trio som består av tenorsaksofonisten Alessio Del Checco, gitaristen Giulio Cuppari og trommeslageren Giosuè Conciglio, og på platen får vi 10 låter, som starter nede og i rolige former, men som relativt raskt tar seg opp i temperatur. Det er en trio som befinner seg trygt innenfor den moderne og (litt) eksperimentelle delen av den italienske jazzen, hvor gitarspillet til Cuppari er det man først legger merke til, i tillegg til saksofonspillet til Del Checco. Del Checco har en myk tone i hornet, som er litt annerledes enn mye av den andre musikken i denne sjangeren har, men sammen med utmerket gitarspill og lyttende trommespill, fungerer det.
De sier selv at «musikken fungerer som en viktig form for egenomsorg, både fysisk og åndelig. Denne underliggende spenningen danner grunnlaget for Satori, et sett med ti originale komposisjoner utviklet i løpet av to år».
«Albumtittelen, som tar tittelen fra det zenbuddhistiske begrepet for et plutselig øyeblikk av oppvåkning, reflekterer en fase med økende komposisjonskompleksitet og variasjon, samtidig som det forblir forankret i elementene som definerer trioens språk tydeligst: et markert melodisk fokus, en risikovillig holdning og en konstant søken etter balanse og samspill», som de sier i presseteksten.
Men det viktigste med albumet synes jeg er det tette og fine samspillet, hvor særlig tenorsaksofon og gitar får relativt god plass til å forme musikken og trioens ideer. Det er gjennomgående vakker musikk, som viser tre utmerkede musikere som har utviklet en felles forståelse for hva de vil med musikken, og som her leverer en mer enn godkjent utgivelse med «stemninger» jeg godt kan like. Innimellom rocker de litt, men gjennomgående er dette relativt «dannet» gitartriojazz som fungerer. Og i de sekvensene hvor de slipper seg mer løs, synes jeg dette fungerer fint. Ei plate som vokser etter hvert som den rusler og går.
Jan Granlie
Alessio Del Checco (tenor saxophone), Giulio Cuppari (guitar), Giosuè Conciglio (drums)
