På skive

RADKA TONEFF / STEVE DOBROGOSZ

«Fairytales»
ODIN ODINCD9551
(GJENUTGIVELSE)

Som de fleste vet, i alle fall våre norske lesere, så er Radka Toneff og Steve Dobrogosz sin plate «Fairytales», kåret til den beste, norske jazzinnspillingen gjennom tidene i Morgenbladets kanon.

Akkurat det, skal jeg ikke ta stilling til her og nå. Men at platen er bra, er hevet over en hver tvil. Og at den nå er gjenutgitt, med bedre lyd, er verdt å merke seg!

Ideen til denne duoinnspillingen, med Toneffs sterke stemme og Dobrogosz vakre og lydhøre pianospill, ble unnfanget av flere instanser og personer. Norsk Jazzforbunds daglige leder, Rolf S. Grundesen jr., skal ha mye av æren for at platen ble innspilt i Grieghallen i Bergen fra 15.-17. februar 1982. At Grundesen ikke er nevnt i coverteksten på nyutgivelsen, er noe man nærmest kan kalle en katastrofe. Uten hans innsats, så er jeg ikke sikker på om «Fairytales» ville sett dagens lys i utgangspunktet. At innspillingen i Grieghallen, med det helt spesielle lydutstyret de hadde der, ble benyttet til innspillingen, var i utgangspunktet hans ide, og som daglig leder i Norsk Jazzforbund, var han også en sentral skikkelse i plateselskapet Odin. At versjonen av «My Funny Valentine» fra NRK den 26. november 1982 er med, med Erling Wicklund som tekniker, er bare med på å fullende et strålende album.

Det er en helt egen historie om hva som skjedde med mastertapene etter at utgivelsen kom som et sjokk på det norske publikum på 80-tallet. Innspillingen i Grieghallen var tatt opp på en opptaksmaskin som det skulle et par skikkelige lydnerder til for å få til å fungere i ettertid, og at innspillingene nå er utgitt på nytt, med bedre lyd og med noen få rettelser i opptaket, skal bassisten Arild Andersen og de andre involverte ha stor takk for. Jeg vet at det har vært snakket om å gjenutgi platene i en god del år i «restene» etter Odin i Norsk jazzforum.

Men hva så med musikken? Har den tålt tidens tann? Ja, i alle høyeste grad! Dette er strålende duomusisering fra første tone i åpningssporet «The Moon Is A Harsh Mistress», via en rekke standarder, både fra jazz- og poplandskapet, til de runder av med Dobrogosz melodi og Emily Dickinsontekst i «I Read My Sentence».

De tos versjon av «My Funny Valentine» er en klassiker. Det samme er versjone av «Nature Boy» og «Come Down In Time» og «Lost In The Stars». Kommunikasjonen mellom de to er fabelaktig, hvor Toneffs stemme og Dobrogosz piano passer perfekt sammen.

Det man merker best av forbedringer på gjenutgivelsen, er at der hvor Toneffs stemme fikk en slags sprekk i de høye tonene hvor hun «tok i» på originalen, låter det perfekt i nyutgaven. I tillegg er det strammet inn et par steder, hvor tapen ikke hadde oppført seg slik den skulle på originalen.

Derfor er denne gjenutgivelsen en ytterst viktig utgivelse. Toneff og Dobrogosz har gjort en evigvarende plate, som med denne gjenutgivelsen, har fått akkurat det løftet man skal kunne forvente av nyutgivelser.

«Fairytales» har, helt siden den kom ut første gang, vært en favoritt. Nå har den fått evig liv! Og takk og pris for det! Men om det er en plate som kan regnes som den viktigste, norske jazzutgivelsen gjennom tidene, er jeg fremdeles ikke sikker på.

Jan Granlie

Radka Toneff (v), Steve Dobrogosz (p)

  • Andreas Risanger Meland

    Hei! Takk for fin tekst om denne flotte platen! Jeg er prosjektleder
    for nyutgivelsen og vil bare korrigere en faktafeil i teksten. Rolf
    Grundesen og hans avgjørende innsats for at dette albumet er nevnt i
    omslagsteksten. Han fortjener selvsagt all takk han kan få!

    vennlig hilsen

    Andreas R Meland
    ODIN / Grappa Musikkforlag AS